Fra trygge fjell til asfaltarrogans

Illustrasjon: Nina Johnsen

Hver tirsdag sitter jeg på toget og ser landskapet forvandle seg fra høye fjell og skoger, til høye bygninger, i takt med at selvtilliten min renner bort. Jeg har begynt å pendle fra bygd til by.

I utgangspunktet hater jeg at man skiller mellom bygdefolk og byfolk, men når jeg ser refleksjonen av meg selv i lusekofte og snusleppe, keitete oppstilt ved siden av en snasen tuppe i Dolce & Gabbana og Corvette-sveis, blir det jo litt vanskelig å unngå. Det er ikke noe gærent i å være det ene eller det andre, men ofte er kunnskapsgrunnlaget forskjellig. Jeg vokste opp i fjellene. Jeg kan å bruke naturen. Jeg kan å melke kyr, kjøre scooter og danse sving. Jeg kan å drikke hjemmebrent ut av syltetøyglass, og synge gamle gjeterviser. Jeg kan sløye fisk, og lage min egen sushi. Med andre ord, det er ikke sannsynlig at jeg kommer til å delta i hipster-VM i nærmeste fremtid.

Men nå har jeg altså forvillet meg inn til hovedstaden, og her kjenner jeg at lista med ting jeg kan, er forholdsvis irrelevant. Her må jeg begynne på nytt.

LLF i kollektivtrafikken

Lost, livredd og forvirra beskriver godt mitt følelsesregister i møte med byen. Jeg er livredd all kollektivtrafikk, noe som er svært upraktisk med tanke på pendlertilværelsen. Jeg er, uten unntak, positivt overrasket når et fly klarer å lande forskriftsmessig, eller når toget klarer å rulle inn på perrongen uten å ta fyr. Hver gang jeg beveger meg gjennom en sikkerhetskontroll på en flyplass, håper jeg at sikkerhetsvakten skal ta balltreet (i manko på et bedre ord) å klaske meg i svime, slik at jeg skal slippe å ta stilling til selve flyturen.

“Byvettreglene”

I byen har alle det vanvittig travelt. Det er som de vet noe du ikke vet. For å ikke skille meg ut i mengden, har jeg anlagt et aggressivt og målrettet ganglag. Selv om jeg ikke aner hvor jeg skal eller hvor jeg er, sørger jeg for å se ut som jeg har det veldig travelt med å komme meg dit. Med et perfeksjonert RBF (resting bitch face) intakt selvfølgelig. På øret holder damen på Google Maps på å stryke med av hjerteinfarkt, som følge av min udugelige retningssans.

Ellers finnes det andre måter å øke sannsynligheten for at jeg skal holde meg i live helt til neste helg.

Jeg leste på et skilt et sted at tynne folk er lettere å kidnappe, så der har jeg satt inn tiltak. Jeg har lært meg veien til nærmeste legevakt, sånn i tilfelle jeg skulle være så uheldig å ramle på en sprøytespiss, eller bli skutt i en drive-by.

Kollektiv skam

Kollektivtrafikken i Oslo er ikke for nybegynnere. Hvor betaler man på trikken for eksempel? Å spørre sjåføren, er som å be om å få smake på asfalten. Om man ikke dør av skam på flekken, vel og merke. Dessuten aner jeg ikke hvilken retning jeg skal i. Sjåføren fortsatt lite hjelpsom, da det stort sett bare er usammenhengende mumling inn i mikrofonen ved stoppestedene. Jeg sitter bare der og ser ut som jeg har stålkontroll. Helt til jeg tenker “det får være grenser” og ringer Uber.

Det pretensiøse hverdagslivet

Så vil man jo gjerne henge med på notene i andre aspekter av by-livet også, så her må både antrekk og livsstil finpusses.

Men det er ikke bare-bare.  Helst skal du spise ristet chiafrø og avokado med hjemmelaget olivenolje og rosa himalayasalt til frokost, mens du godsnakker med surdeigen som har fått orkesterplass i vinduskarmen.

Så var det antrekket. Den fjellreven-buksa holder ikke mål om jeg skal menge meg med hipster-fiffen. På bygda er fjell, vær og funksjonalitet sentralt når jeg velger antrekk. I byen er det helt andre regler for hva som er greit. Det er ikke helt innafor å ha på seg klær som ingen andre har hatt på seg før. Dessuten er det viktig å ikke se ut som du prøver for hardt. Klarer du å rulle ut av senga og se ut som Sienna Miller på en litt rufsete søndag, har du truffet spikeren på hodet.

I tillegg skal man jo helst ha en karriere som fortjener applaus, være smart, vakker, sprek, morsom, bereist og ekstremt inspirerende på sosiale medier. Jeg bruker snus, lue og banner som en voksen mann, og en gang prøvde jeg å ta ut penger fra en kølapp-automat på Mc Donalds.

Flere som meg

Men jeg har skjønt at jeg ikke er alene om å være forvirret. Senest i går opplevde jeg at en dame banket hysterisk på ruta på trikken, fordi hun ikke forsto hvordan man åpnet døra. Jeg fikk også se en dame drite seg ut i en vintagebutikk. Hun kom ut av prøverommet, på samme måte som en tyrefekter entrer ringen. Med en slik selvtillit som legger alle andres, i grus. Hun hadde steinansikt, men i et lite øyeblikk så jeg usikkerheten streife ansiktet hennes, da hun ikke lyktes med å dandere pupper og lår i tilfredsstillende vinkler. For alle skuelystne var det helt innlysende at dette overhodet ikke var en dristig fjærkjole, men en helt ordinær lampeskjerm fra IKEA.

Man skal altså være forsiktig med å generalisere. Vi har alle forskjellig utgangspunkt, og når reglene for å lykkes i et modernisert samfunn er så mange og så innfløkte at til og med de innfødte sliter med å holde tritt, er det ikke rart at man av og til faller av lasset. Når jeg etterhvert har lært hva som er opp- og – ned på denne byen, tror jeg mye er gjort. I mellomtiden gjør jeg hva jeg kan i jakten på en urban livsstil, og hipstrer meg opp etter beste evne.

Skrevet av
More from Siri Bjørgen

Ufødt Kardashian redder verden fra sammenbrudd

Nyhetsbildet er en schizofren blanding av ellevill og livsfarlig galskap. Vi står...
Les mer