Svar til en bølle

Jeg pleier sjeldent å la meg provosere, men denne gangen kjente jeg at jeg ble sint. Skikkelig forbannet.

De siste dagene har debatten om «hen» blomstret i mediene. Arbeiderpartiets partiprogram for 2017–2021 har åpnet for at de vil innføre en tredje kjønnskategori, altså at man i offentlige papirer kan være hen i stedet for mann eller kvinne. For klarhets skyld: går dette gjennom blir jeg skikkelig glad. Jeg synes det bare skulle mangle. Det er mange av oss her i verden som rett og slett ikke passer inn i de tradisjonelle kjønnskategoriene og føler oss som både mann og kvinne, eller ingen av delene, eller noe annet. Muligheten for å slippe å kjønnes inn i kategorier basert på hva jeg har i buksa framstår som ganske suverent.

Muligheten for å slippe å kjønnes inn i kategorier basert på hva jeg har i buksa framstår som ganske suverent.

Men selvfølgelig kan ingen lansere slikt uten at noen lar seg provosere. De som lar seg provosere mest er naturligvis de som aldri har slitt med kjønnsidentitet, og ser på dette som noe fremmed og skummelt. Ikke aner de hvor vanskelig det kan være å finne ut av dette i et samfunn som er så basert på at det kun er to separate kjønn. Den 11.2 trykket Adresseavisen et innlegg av et av disse menneskene. Og trykkokeren i meg eksploderte. I et mislykket forsøk på å være morsom, viser Katrine Engedal at hun mangler både toleranse og innsikt i temaet.

I vanlige tilfeller skummer jeg gjennom slike sleivspark med et trekk på skuldrene. Men når hun så uttaler i teksten:  «(…) Måtte helt på slutten av dagen skli trusestrikken litt til side bare for å være sikker på at jeg ikke hadde fått meg et mannlig lem der nede. Lettelsen over å konstatere fraværet av et sådan ett stoppet meg fra å ringe folkeregisteret om identitets-krise og påfølgende krav om omregistrering til ‘han’».

Nei, det er faktisk ikke slik det fungerer. Det er forskjell på seksuelt kjønn og kjønnsidentitet (på engelsk har de det fine skillet mellom sex og gender). Dette er også godt forsket på, og å bruke kjønnsorganer som rettesnor er verste form for lavmål.

Videre harselerer Engedal med at hennes mangelende kåtskap overfor ektemannen akkurat denne dagen er enda en flyktig følelse av stemning som får henne til å føle seg ‘litt hyn’ i dette øyeblikket. Vi nærmer oss noe som minner om god gammeldags mobbing i skolegården fra en bølle med retorisk hersketeknikk.

Vi nærmer oss noe som minner om god gammeldags mobbing i skolegården fra en bølle med retorisk hersketeknikk.

Allikevel prøver jeg å fortelle meg selv at jeg ikke burde bli så sint. Engedal har tross alt rett til å ha egne meninger om temaet. Det er den åpenbare kunnskapsløsheten som gjør meg oppgitt, og hadde hun vært genuint interessert kunne hun lest seg opp om temaet for å lære. Isteden velger hun å bruke humor grovt fundert i mobbing. Hun gjør ikke narr av seg selv, ei heller sparker hun oppover. Gruppen humoren går på bekostning av er allerede utsatt, og har i alle år slitt med usynliggjøring og mangel på aksept. Psykiske problemer (på grunn av manglende aksept fra storsamfunnet) og kroppsdysfori (den psykiske belastningen man får når kroppen ikke stemmer overens med kjønnsidentiteten din) er et altfor stort problem allerede. Dette er ikke greit å gjøre narr av.

More from Jenny Kaikumo Jacobsen

Urimelig samlivsbrudd?

For barn kan det være traumatisk at foreldrene skiller seg, men er...
Les mer