Prestasjonskultur

Skilt utenfor en skole i Lahore i Pakistan med studentenes eksamensresultater. Foto: Anam Javaid

Syns du opptakskravene til høyere utdanning fikk mye oppmerksomhet i Norge tidligere i sommer? Da skulle vært vitne til hysteriet til rundt offentliggjøring av eksamensresultater i Pakistan.

Har du noen gang tenkt på hva utdanning er? I mine øyne handler utdanningen først og fremst om å gjøre elevene til rasjonelle og kritisk tenkende mennesker, ihvertfall i de tidlige skoleårene. Utvikling av evner og ferdigheter for å løse oppgaver på arbeidsplassen kommer senere. Det er også slik den norske modellen fungerer. Andre steder i verden står helt andre ting i fokus.

Karakterer, karakterer, karakterer…

For kort tid siden ble fremtiden til mange unge pakistanere avgjort. Eksamensresultatene fra tiende klasse, populært kalt matric, ble offentliggjort. Resultater her avgjør i stor grad hvilke muligheter man har i fremtiden.

Kunngjøringen av resultatene er en nasjonal begivenhet som får mye oppmerksomhet. Media har store oppslag om “toppers”, altså de som har gjort det best på eksamen. Deres navn og poengscore blir offentliggjort. Kandidatene selv og deres familier blir intervjuet på TV. Poengscore og karakterer får størst oppmerksomhet. Utviklingen av rasjonelle og kritiske evner kommer i andre rekke.

I Pakistan stilles det tidlig enorme krav til utdanning, og forventninger fra familie, og samfunnet generelt er store. Skal man av forventnings-toget må man hoppe, og det er smertefullt.

Forventninger fra alle rundt er så store at telefonen begynner å ringe ikke lenge etter at eksamensresultatene er tilgjengelig. Både slektninger, naboer og venner er nysgjerrige på hva de som har vært i ilden har scoret, ikke minst for å sammenligne med sine egne barn.

Prestasjonskultur satt i system

Hvorfor har systemet blitt slik? Som i mange andre spørsmål ligger svaret i penger.

Uten et velfungerende offentlig skolesystem er det private aktørene som dominerer. Utdanning er big business. Og som i all business, må man vise resultater for å overleve. Skoler ønsker å ha så mange “toppers” som mulig så de kan tiltrekke seg flere elever. Flinke elever får mest oppmerksomhet og de beste lærerne, mens de mindre flinke elevene blir nedprioritert. Dette er forøvrig en trend man har også dessverre har sett i Norge.

En skoledag har bare et visst antall timer, derfor tyr de fleste til privatundervisning, både etter skoletid og til og med i ferier. Etterspørselen etter privatundervisning i ferier er så stor at privatundervisning tilbys i skift, både på morgenen og kveld. Jeg hørt flere foreldre si at “Uten privatundervisning kan du bare glemme å gjøre det bra”. Til og med opptak til videre studier er blitt business. Så stor er interessen for å søke på de mest populære studiene at søknadsskjemaer må kjøpes hos banker.

Endring også i Norge

Prestasjonskultur og fokus på karakterer finner vi mange steder i verden. Kanskje er det verst i Japan hvor flere studenter velger å ta sitt eget liv grunnet presset. Dette er en kultur som vi har vært skjermet for i Norge, men også her hjemme er ting i endring. Privatundervisning, private skoler, økt testing og nasjonale prøver er alle elementer som beveger oss i denne retningen.

Prestasjonskultur er viktig. Vi lever tross alt i en verden, hvor norsk arbeidskraft i økende grad må konkurrere globalt. Samtidig må vi aldri undervurdere viktigheten av utvikling av rasjonelle evner og kritiske holdninger for å beholde et åpent og tolerant samfunn. Det veier tyngre enn karakterene på et papir.

Skrevet av
More from Anam Javaid

Psykolog version 2.0

Onlinepsykolog mot stigmatisering
Les mer