Når kvinner blir sinte

Illustrasjon: Katia Maria Hassve
Illustrasjon: Katia Maria Hassve

Drittkjerring, feminazi, crazy bitch eller premenstruell! Dette er bare et fåtall slengbemerkninger vi kvinner kan få når vi blir sinte. Mens sinte menn vinner respekt og autoritet, blir sinte kvinner sett på som ustabile og inkompetente. Hvorfor er denne forskjellsbehandlingen så lite diskutert i likestillingsdebatten?

Rødt kort

Allerede på barneskolen opplevde vi jentene å få kommentarer som “ro ned egga” eller “har du mensen eller?” når vi ble sinte. Som en 12 år gammel jente på vei inn i puberteten var slike kommentarer flaue og vonde å få. Det er et stort problem at både gutter og jenter i så ung alder lærer seg at det er greit å neglisjere jenters sinne på den måten. Jeg opplever at denne feige hersketeknikken brukes fremdeles, av både kvinner og menn for å få overtaket i en diskusjon eller krangel. Vi gir kvinner rødt kort når de uttrykker sinne.

Maskulin aggresjon

Aggresjon og sinne er følelser alle mennesker kjenner på, noen oftere enn andre. Årsakene til hvorfor vi blir sinte kan være mange, og det er ikke alltid like lett å forstå vår egen eller andres aggresjon. Vi kan bli sinte når vi bryr oss, føler oss truet, blir redde, eller rett og slett bare har en dårlig dag. Det kan også handle om at det er lettere å bli sint enn å vise sårbarhet i visse situasjoner for å beskytte seg selv.

Stort sett blir sinne sett på som noe maskulint, og hos menn kan det symbolisere en styrke, lidenskap eller engasjement. Problemet er at kvinners sinne ofte nedvurderes fordi det forbindes med følelser som ofte ses på som ulogiske og irrasjonelle.

Sinte Jason vs sinte Alicia

I 2015 ble det gjort en studie, ved Arizona state university, for å finne ut hvordan folk reagerte på menn versus kvinner som uttrykte sinne i en gruppe, og hva slags påvirkningskraft de kunne ha. Over 200 studenter ble delt inn i grupper der de skulle være juryer i en rettssak der en mann var dømt for å ha drept sin kone.

Dette var en fiktiv rettssak der studentene kommuniserte med andre jurymedlemmer over chat, for å diskutere dommen. Det studentene ikke var klar over var at de andre jurymedlemmer var datagenererte personer med forhåndsprogrammerte svar. En av jurymedlemmene var programmert til å uttrykke aggresjon og sinne. Det forskningsmessige grepet var at det aggressive jurymedlemmet vekslet mellom å hete Alicia eller Jason. Selv om den forhåndsprogrammerte responsen mellom disse to “personene” var helt lik, viste det seg at da Jason ble sint begynte studentene å tvile på sitt eget svar og ble mer påvirket av det han sa. Da Alicia ble sint tok studentene imidlertid avstand fra hennes påstander og meninger, og ble mer sikre på det de selv mente i utgangspunktet. Det vil si at alle studentene, både kvinner og menn, synes at sinte Jason var mye mer troverdig og innflytelsesrik enn sinte Alicia.

Resultatene av denne undersøkelsen kan tyde på at menn får respekt og integritet når de uttrykker sinne, mens kvinnen sin aggresjon blir undertrykket.

Illustrasjon: Katia Maria Hassve
Illustrasjon: Katia Maria Hassve
Født sånn eller blitt sånn?

Hvorfor er det så tydelige og store forskjeller på hvordan samfunnet reagerer på menn og kvinners uttrykte sinne? Spiller biologien en rolle her? Kanskje er reaksjonene en integrert konstruksjon av forventninger og roller til kjønnene, og at det derfor ikke er gjort så mye forskning og diskusjoner på teamet, som det burde ha vært?

Det er vanskelig å si hvorfor det er sånn, men jeg tror det kan være en salig blanding av biologi, oppvekst, miljø og samfunn. Når jeg tenker tilbake på da jeg gikk på barneskolen begynte forskjellene mellom kjønnene tydelig å utvikle seg allerede der. Gutta kommuniserte mer fysisk, de kunne krangle og slå hverandre og så gikk det ikke så lang tid før de var venner igjen. Vi jentene derimot var sluere, brukte et mye mer komplisert språk som himling med øynene, utestenging og baksnakking som kanskje ikke var så synlig for alle. Kan det være at mange menn er mer situasjonsbestemte og reagerer med sinne der og da, og folk rundt lettere kan forstå hvorfor de er sinte, i motsetning til oss kvinner som reagerer annerledes.

Sosialantropolog Elisabeth L’orange Furst sier at “Kjønnsforskning har pekt på en generell tendens i vestlige samfunn til at kvinner i høyere grad enn menn synes å rette sin aggresjon innover, dvs mot seg selv, heller enn utover mot andre”. Vi holder altså mer på sinnet, og plutselig en dag kan en liten ting vippe oss av pinnen og vi eksploderer, uten at de rundt oss kanskje forstår hvorfor. Og akkurat her tror jeg det ligger en forklaring for at både menn og andre kvinner kan synes det er vanskelig å forstå og oppleve en kvinnes aggresjon som relevant for situasjonen.

Sint feminist

Mange kvinner jeg kjenner inkludert meg selv, har i flere situasjoner problemer med å uttrykke aggresjon – vi vil ikke bli sett på som gale kjerringer. “Sint feminist” har i dag blitt et skjellsord som forståelig nok kan skremme jenter og kvinner fra å uttrykke seg om ting de bryr seg om med engasjement. Ja, dessverre forveksles ofte engasjement med aggresjon hos kvinner. Det er en skummel tendens for ytringsfriheten hvis en sint kvinne sin sak og talemåte blir kategorisert som noe uviktig, noe vi ikke trenger og høre på, eller faktisk ORKER Å HØRE PÅ!

– Hør på meg!

Alle mennesker har følelser og kan bli sinte. Sinne er som regel en reaksjon på noe eller noen. Vi hever stemmen når vi føler oss oversett eller trenger å bli hørt ekstra godt, og det er ofte de usagte ordene mellom linjene vi må spisse ørene til, der den egentlige grunnen til aggresjonen kan ligge – spesielt hos kvinner.

Selv om det ikke finnes en fasit på hvordan eller hvem som kan uttrykke sinne, så reagerer vi, bevisst eller ubevisst, forskjellig på menn og kvinners uttrykte sinne. Heldigvis lever vi i en tid hvor tradisjonelle normer og regler er til for å brytes. Da er det definitivt på tide å ta opp kanskje det siste tabubelagte temaet innen likestillingsdebatten.

Som Mari Boine sa en gang: – I den vestlige kulturen er så mange redde for sitt eget sinne og gjemmer det unna. Jeg synes man skal ta det fram og si god dag til det.

 

Av Amy Beckmann

Skrevet av
More from Amy Beckmann

De tause i midten – hvorfor er det vanskelig å mene noe?

Du blir dømt hvis du mener det ene eller det andre, for...
Les mer