Naiv tro på glorifisering av selvmord

Fra Netflix-serien 13 Reasons Why

Netflix-serien 13 Reasons Why har på ny satt i gang fanfarene som går av hver gang selvmord portretteres på film eller TV. Er det virkelig så enkelt som at TV-serier og filmer glorifiserer selvmord som skildres i historier hvor dette er et tema?

Betyr ikke dette igjen at man automatisk hverken kan vise til en fiktiv karakter som tenker på, eller gjennomfører selvmord? Er ikke dette et for viktig tema til at vi ikke skal være åpne for å snakke om det uavhengig av om de forskjellige vinklingene ‘oppfordrer til’ eller ‘inspirerer til’ selvmord? Å gjøre temaet usynlig fordi det ikke ‘tolkes riktig’ fra diverse individuelle perspektiv må utvilsomt være med på å gjøre problemet større.

De som aldri har opplevd mobbing eller selvmord fra eget perspektiv eller fra nære relasjoner, kan se slike serier og filmer med andre øyne – det er det ingen tvil om. Men idet en serieskaper eller filmskaper velger å lage en fortelling hvor selvmord er en del av tematikken, har nok ikke valg av tolkning foregått uten et snev av empati. De gangene en film eller TV-serie tar for seg selvmord, blir diskusjonen i etterkant ofte preget av at det pekes i alle retninger på de feil som gjøres i skildringen. Men hvordan skal man skildre noe så problematisk korrekt?

Hvordan skal man skildre noe så problematisk korrekt?

Forenkler temaet?
13 Reasons Why er beskyldt for å forenkle temaet selvmord. På mange måter er det allikevel en serie som paradoksalt nok ikke handler om selvmord, men effekten mennesker har på hverandre i en bredere kontekst. Selvmord er brukt som et effektivt verktøy i å appellere til folks følelsesregister i et ‘worst case scenario’. Det 13 Reasons Why gjør godt, er nemlig å bruke det aktuelle selvmordet til å drive ut alle de andre karakterenes demoner. Det handler om hvilken selvinnsikt man har i møtet med andre, både i hverdagen og i de nære relasjonene. For mye krevd av en ungdom at de tar standpunkt til dette? Nei, overhodet ikke.

Noe som også får meg til å stille spørsmål om selve hovedtemaet faktisk er selvmord, handler om den resterende kritikken serien har fått ved at hovedkarakteren legger skylden over på andre for hennes ulykke. Det er merkelig at de som savner og etterlyser kompleksiteten i serien, ikke ser den når den serveres eksplisitt foran øynene deres. Det er jo nettopp dette som er komplekst. At Hannah Baker legger igjen en arv i form av kassetter som tildeler 13 personer hver sin bit av skylden. For mye krevd av ungdommer å ta på seg skylden for et selvmord? Ja! Men ved å stille hver enkelt person til veggen på denne måten, problematiserer serien skyldspørsmålet på en så plump og provoserende måte at det bare må starte en diskusjon og refleksjon.

Viktig provokasjon
Selvmord handler om noe som bringer frem en enorm skyldfølelse hos de etterlatte. Både de som stod nær og de som hadde vedkommende som bekjent. Denne skyldfølelsen kan ofte komme frem på en overfladisk måte, slik det portretteres i seriens første episoder hvor kort, blomster og lys legges rundt den avdødes bilde mens alle snakker om hvor godt hun var likt. Ved å skjære gjennom denne tynne hinnen og dundre løs med både rasjonelle og irrasjonelle beskyldninger, settes tankerekkene i gang hos både karakterer og tilskuere som ellers kanskje aldri ville gått i disse ekstreme banene. Tross fortellingens eventuelle mangler og svakheter oppleves en del av denne seriens tematikk derfor som modig og ikke overfladisk. Den får oss til å snakke om et tema som aldri må ties i hjel.

 

More from Marthe Aspelund

Skyggebelagt misbruk

Twin Peaks - mer enn en mordgåte.
Les mer