Motstandere eller fiender?

Foto: Utklipp fra NRKs partilederdebatt 14. august 2017

Norge kan være på vei inn i et politisk landskap hvor skittkasting blir normen. Vil vi kunne få amerikanske tilstander også i Norge?

Valgkamp dreier seg om markedsføring. Det handler om å få budskapet ditt fram på en enkel og tydelig måte. “Alle skal med”, “for folk flest” og “vi tror på Norge”, er alle slagord som er konstruert med tanke på å få fram politiske budskap på en enkel og tydelig måte.

Samtidig er det åpenbart at velgere ikke stemmer basert på slagord. Det må heldigvis mer til. Det handler om å få velgernes oppmerksomhet. Og kampen om oppmerksomhet hardner til.

Amerikanske tilstander

USA leder an i mange sammenhenger, og også når det gjelder de negative sidene ved valgkamp. Skittkasting, penger og ekstreme utsagn er en del av den amerikanske valgkampen. Det handler om å kaste mest mulig skitt og se hva som fester seg.

Kennedys visepresident og senere president Lyndon B. Johnsen var en pioner når det kommer til manipulering og skittkasting i politikken. Ved et tilfelle var blant annet en gris involvert i en av ryktene han spredde om sin motkandidat.

Mange amerikanske politikere ser ut til å ha gått i Johnsons skole. President Trump har tatt denne taktikken til et helt nytt nivå, med sine angrep på både motstandere, men også minoriteter og hele folkegrupper.

Norske tilstander

Også norsk politikk har vært og er skittent, selv om kanskje mye foregår i kulissene. Noen vil kanskje huske feiden mellom Torbjørn Jagland og Jens Stoltenberg om partiledervervet i Arbeiderpartiet. Carl Ivar Hagen hadde mange utbrudd i hans glansdager, enten det var å kalle sine motstandere for nyttige idioter eller å håne Bondevik da han fikk en psykisk reaksjon. For å ikke snakke om da Gerd-Liv Valla ble avsatt fra “tronen” i et offentlig karakterdrap.

Men i det store og hele har vi vært ganske greie mot hverandre. Dette har til en viss grad endret seg denne høsten. Den fremste representanten for denne taktendringen har kanskje Sylvi Listhaug vært. Hun har skjøvet grensene for hva man har tillatt seg å si i norsk politikk tidligere.

Det begynte med at hun i en opphetet debatt anklaget Knut Arild Hareide for å sleike imamer opp etter ryggen. Dette utsagnet endret aksepten for hva man tidligere hadde sagt til og om sine politiske motstandere. Hun ble riktignok irettesatt av sin statsminister, men nektet å beklage. Deretter har hun offentlig gått og sagt at hun vil sette asylsøkeres menneskerettigheter til side.

Dette er angrep og retorikk man sjeldent har sett i norsk politikk før, og i hvertfall ikke fra en som sitter i statsrådstolen.

Motstandere, ikke fiender

Det kan være mange grunner til den bekymringsfulle utviklingen innen retorikk og personangrep i norsk politikk denne høsten. Men det er én fellesnevner som preger alle politiske landskap hvor skittkasting er normen – nemlig at man behandler sine politiske motstandere som fiender.

For meg er det en stor forskjell på en motstander og fiende. En motstander er en du kjemper slag med, en du utfordres av, men som du nødvendigvis ikke har noe imot. En fiende  derimot, er en du har noe personlig imot. En du kanskje hater. En du kanskje vil skade.  

Hvis man begynner å behandle sine motstandere som fiender, beveger man seg inn i et landskap hvor negativitet og ikke politiske forskjeller står øverst. Skittkasting og å dra motstanderen ned i gjørma blir viktigere enn å formidle politiske budskap. Dette er en utvikling vi må som samfunn må motarbeide, hvis ikke kan vi få amerikanske tilstander også i Norge.

Skrevet av
More from Anam Javaid

Barnefattigdom – også i verdens beste land

Barn og fattigdom er to ord som ikke bør høre sammen –...
Les mer