Morgendagens nestenhelter

Toppidrettens suksesshistorier er noe man elsker å høre om. Lange, harde år med trening og slit. Oppturer og nedturer før man til slutt når målet sitt og høster medaljer og hyllest.

Det er typisk norsk å være best. Gjerne best i verden. Det norske folk behandler stjernene sine godt. Spesielt naturtalenter. Vidunderbarn som tar verden med storm. Mennesker som ble født til å gi oss som publikummere store idrettsopplevelser. 

Men hva med dem som viet hele sin ungdomstid og barndom til idretten, men som til slutt skjønte at de ikke kom til å bli best i verden. Evnene og ambisjonsnivået matchet ikke lenger hverandre, og man ble tvunget til å se nye veier. Enten på grunn av skade, men ofte fordi man kom til en realistisk forståelse om hvor sitt eget nivå lå. 

Kommende stjerne

På vei opp de kalde betongtribunene i Holmenkollen går tidligere skihopper Simen Key Grimsrud (27). For 10 år siden var han en av de første hopperne til å sette utfor det nye praktanlegget. Han hadde gode resultater i COC (nivået under verdenscupen) og skulle senere bli en del av det første norske laget som tok gull i Junior VM Laghopp i 2012. Senere samme år debuterte han i World Cup og tok seg til finaleomgangen som 20-åring. Som barn og ungdom håvet han inn pallplasseringer og var kjent som et av de store norske håpene innen hoppsporten. Grimsrud hoppet også over 200 meter i giganten Vikersundbakken. Han var et par gode resultater unna å slå gjennom. Så stoppet det. 

Hvorfor la du opp?

«Jeg la opp fordi jeg ble mystisk syk og var sengeliggende i flere mnd rett før sesongen 2014/2015. Jeg hadde hatt tanken om å legge opp et par sesonger allerede – men fordi jeg hadde progresjon hvert år, ble det mer naturlig å fortsette. Grunnen til at jeg hadde hatt det i tankene de siste sesongene var fordi jeg begynte å bli stresset for å få en utdannelse siden jeg begynte å komme opp i tyve-årene.  Sykdommen ble da et punktum for karrieren siden den nye sesongen var spolert.»

Var det en tung avgjørelse?

«Jeg tror det kanskje var en liten demper at sykdommen tok valget for meg. Det var selvsagt tungt, men jeg tror det hadde vært et mye verre og vanskeligere valg dersom jeg følte meg topptrent og i form. Det tyngste med valget var egentlig å si det til de rundt – foreldrene mine hadde støttet meg på alle mulige punkter siden jeg var liten gutt, og virkelig lagt til rette for at jeg skulle bli så god som overhodet mulig. Når man da legger opp føler man at man ikke bare legger sine egne drømmer i grus, men kanskje deres også.»

Den røde vindmåleren spinner rundt halvveis ned unnarennet. Hopp er en marginal idrett og mye skal klaffe for å nå toppen. Det hører til sjeldenhetene at enkeltutøvere er i toppen over flere år.

Tusenvis av timer brukt på trening og reise. Alvorlige skader og kostbart utstyr. Er det verdt det?

«Jeg følte at det var jobben min – så det blir litt som å si at en som har byttet karriereretning har masse bortkastet tid på sin tidligere jobb. Jeg tror i hvert fall ikke mange føler det slik. Det ene leder til det andre og livet endrer seg jo. Det gjelder ikke bare toppidrett.»

Fikk du det du ville ut av karrieren din? 

«Både ja og nei. Hadde du spurt meg da jeg var 15-18 år hadde jeg nok ikke syntes det. Men i ettertid er jeg stolt over det arbeidet jeg la ned og mange av resultatene jeg oppnådde. De siste årene reiste jeg verden rundt og fikk oppleve veldig mange ting ikke så mange andre. Det er noe jeg verdsetter når man har vært på det nivået.»

Grimsrud er i dag inne i sitt siste semester på en masterutdannelse og er snart Siviløkonom. Han har allerede sikret seg jobb i Orkla etter han er ferdig med studiene. 

Har idrettssatsingen gitt deg noen fordeler etter endt karriere?

«Jeg vil jo si at jeg har lært meg å jobbe strukturert mot mål gjennom idrettskarrieren som selvsagt er overførbart til andre ting i livet, som gjennom studiene mine og nå i jobb. Konkurranseinstinktet er også på plass – på godt og vondt. Ellers føler jeg at jeg har en edge på CVen min med idrettskarriere på høyt nivå. Det blir en ice-breaker i jobbsammenheng og skiller meg litt ut fra resten.»

Om du visste utfallet av idrettskarrieren. Ville du gjort det igjen?

«Det spørs om du spør meg som den jeg er i dag eller meg som yngre gutt. Jeg er veldig glad for den erfaringen jeg har med meg fra idrettskarrieren, men en yngre utgave av meg selv hadde veldig høye mål, og ville mest sannsynlig begynt med noe annet, gitt at jeg visste at jeg ikke ville nå helt til toppen i skihopping.»

Hender det at du angrer på valget du tok om å legge opp?

«Nei, jeg angrer ikke på at jeg la sånn som ting ble. Det hadde selvsagt vært veldig spennende å vite hvor langt jeg kunne kommet dersom jeg ikke ble syk – men sånn ble det jo ikke. Samtidig var jeg veldig god da jeg var mellom 12 og 16 år, så i mitt hode skulle jeg være verdens beste skihopper innen jeg var 20. Siden jeg ikke hadde den utviklingen videre som jeg ønsket begynte som sagt hodet mitt å tenke på andre ting som utdanning.»

Det krever offer å komme helt til topps. Hva har du lært av deg selv gjennom toppidretten?

«Jeg har lært at jeg var veldig egoistisk, målrettet og kanskje litt kynisk. Som mange kanskje mener man må være for å lykkes i idrett. Jeg sier «var» siden jeg har følt jeg har gått veldig bort fra det etter jeg la opp og i årene etter. Det er rart å tenke på hvordan jeg var i forhold til sånn jeg er nå. Sånn sett var har jeg nok lært også mye etter jeg la opp, men på bakgrunn av karrieren min.»

Det er typisk norsk å være best. Men det er enda mer typisk å være nest best eller ganske god. De har trent like hardt, ofret like mye, men har aldri fått det de jaktet etter. Heldigvis er denne disiplinen overførbar til arbeidsmarkedet. Man fikk ikke betalt i troféer og gull, men sjansen er stor for at man kjenner seg selv hakket bedre etter å ha vært gjennom en ungdomstid preget av prestasjon og målsetninger. 

More from Fredrik Bentzen

Binge Meg – HBO spesial

Klokken er 21.12. Desserten ble fortært for 3 timer siden. Tante Tove...
Les mer