Me, Myself, and We

Som sosiologistudent fikk jeg ofte spørsmålet ”men, hva skal du bli?”

For meg ble dette spørsmålet kanskje svaret på hvorfor jeg, i et hav av valgmuligheter, valgte å studere et fag med usikre jobbutsikter. Har vi virkelig blitt så formålsrasjonelle at interesse ikke lenger begrunner valg av studie, når vi tross alt er gitt denne luksusen?

Sosiologien som fag tar på seg oppdraget å forklare hvorfor vi, som individer satt sammen av ulike biologiske komponenter, ser ut til å handle i visse sosiale mønstre. Med andre ord, hvorfor og hvordan atferden vår tilpasser seg ulike sosiale kontekster.

Kjært barn har mange navn

I kjølevannet av en forholdsvis begravet debatt om generasjon prestasjon ønsker jeg derfor å strekke strikken bittelitt lenger, for å si noe om hvordan sosiologien kan forklare dette sosiale fenomenet.

Først og fremst fordi jeg i det minste liker å tro at utdanningen min har utstyrt meg med et par sosiologiske briller som gjør at jeg, som en god sosiolog, i det minste kan påstå/trekke linjer/foreslå potensielle sammenhenger.

Kjært barn har mange navn. At vår generasjon blir kalt generasjon prestasjon/unge lovende/psykt flinke kan derfor i det minste sees på som et kompliment.

Generasjon relasjon

Her om dagen kom jeg imidlertid over et nytt tilskudd til navnelisten: Generasjon relasjon.

I følge den kvinnelige bloggeren Eva Dønnestad er det foreldregenerasjonens blikk og krav til barna som har bidratt til følelsen av å ikke være gode nok, og som har gjort dem stresset og utbrent. I følge Dønnestad har den største feilen vært å undervurdere fellesskapet, feilbarligheten og smerten vi mennesker må forholde oss til mens vi vokser opp.

Det er et interessant perspektiv fordi det sier noe vesentlig om hva vår generasjon kanskje mangler: klare relasjoner og tilhørighet. De fleste har familie, venner og diverse omgangskretser, men vi kommer ikke unna førsteprioriteten: å skape oss selv. For så å finne vår plass i samfunnet, etablere relasjoner og tilhørighet.

Individualiseringens bakside

De klassiske sosiologene studerte de sosiale konsekvensene som kom som følge av den industrielle revolusjon, ved overgangen fra tradisjonelle til moderne samfunn. Blant en haug av samfunnsvitere pekte den anerkjente sosiologen Durkheim på hvordan vi ved denne overgangen mistet noe helt essensielt: de sosiale båndene som hadde preget tradisjonelle samfunn, som en følge av at verden ble mer individualistisk. Dette bekymret han, ettersom han så sosiale bånd som det mest grunnleggende for et samfunn; det som gir retningslinjer for, muliggjør og begrenser handling.

Individualisering har blitt et utspring av at faktorer som nasjon, klasse og kjønn ikke lenger legger like store begrensninger på vår utfoldelse. Vi kan i større grad skrive vår egen biografi. Vi kan velge hvem vi skal bli.

Men alle gode ting har som regel en bakside. Luksusen av å velge skaper press. Gitt prestasjonspressets utløp i diverse leserinnlegg kan en jo spørre seg selv om selvrealisering i det hele tatt er godt for helsa.

Begrepene flink pike, unge lovende, psykt flinke kan nærmest beskrives som symptomer på denne utviklingen: i jakten etter å skape seg selv.

Samtidsironi

De utallige utdanningstilbudene er et godt eksempel for å illustrere alle valgmulighetene vi står ovenfor. Vi kan selv velge etter ønske og interesse. Men alle valgene fører også med seg en viss usikkerhet, fordi vi også står individuelt ansvarlig for det valget vi tar, og den eventuelle risikoen ved å velge feil. Hva om vi tar et valg som ikke gjør oss til den vi ønsker å bli?

Valgets kvaler har kanskje aldri før vært så reelt. Men på tross av at vi streber etter å finne oss selv, ser en også visse mønstre. For eksempel at halve Bærums studerer juss- har alle tilfeldigvis følt en personlig dragning mot Norges lover, eller er det muligens noen samfunnskrefter inne i bildet? Er det tilfeldig at halve HF virrer rundt i fjellreven sekker?

Jeg bare spør.

Kanskje vi i det store og hele driver et felles individualiserings-prosjekt der vi til syvende og sist ønsker å finne hverandre. For så å skape det miljøet vi passer best inn i.

Relasjonene har kanskje fått bøte for det individuelle fokuset, men når alt kommer til alt er det kanskje det vi ubevisst streber etter. Vi er jo tross alt bare sosiale vesener som tilpasser oss det samfunnet vi lever i.

More from Kaja Møller-Hansen

Mentale hestekrefter

I følge gestaltterapeutene Anette Wilskow og Wibecke Meyer skal det mange terapitimer...
Les mer