Ledig stilling

Illustrasjon: Maria Maaneskiold

Da jeg var liten ville jeg bli sjef i butikk. Jeg gjorde om hele rommet mitt til en butikk og inviterte familien på storhandel, mens jeg satt bak min fineste julepresang: et kasseapparat med pipe-funksjon.

Jeg ville bli frisør. Jeg ville bli advokat. Jeg ville bli journalist.

Men hva det innebar visste jeg ikke helt. Jeg visste det var en jobb hvor jeg kunne klippe hår, se viktig ut med stresskoffert, intervjue mennesker med penn og papir. Jeg visste det innebar penger jeg kunne bruke på fine ting. Jeg visste det innebar trygghet. Selv om jeg på det tidspunktet kanskje ikke visste at fremtiden i det hele tatt kunne være utrygg. Jeg kunne bli hva jeg ville.

Femten år senere er jeg verken frisør eller advokat, men jeg er litt journalist. Jeg sitter med én og en halv bachelorgrad i lomma som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal bruke. For det er visst ikke helt slik jeg trodde, at du blir det du studerer. Først må du jo få jobb. Men aller først må du velge.

Hva velger en om man kan bli hva man vil?

Du velger å være flink.

Du er flink på skolen

Du er flink til å få venner

Du er flink på fest

Du er flink på familiemiddager

Du er flink på trening

Du er flink til å være flink

For når alle kan bli hva de vil, når alle kan bli frisør, advokat eller journalist, da kan ikke lenger alle bli det.

Jeg ble så flink at jeg ikke vet hva det vil si å ikke være flink lenger.

Jeg satt tre år i min flinkhet og leste hundrevis av pensumsider om sosiologiske teoretikere, om individualisering og det moderne samfunnet. Mellom slagene leste jeg leserinnlegg i Si;D om frustrerte fjortenåringer som leser franskgloser til de begynner å blø neseblod. Jeg leste om stress og press og så på Sykt Perfekt på TV 2. Midt oppi dette fnøs jeg av tanken på hvor mye blodmangel disse jentene kom til å få på universitetet, om de faktisk holder ut så lenge.

Til jeg innså at det ikke er noe å fnyse av. Det er ikke morsomt at unge jenter opplever så mye press i hverdagen at de blir syke. Å skylde på de flinke pikenes forventninger til seg selv er heller en kollektiv ansvarsfraskrivelse. Det er åpenbart ingen fjortenåringer som gråter seg i søvn dersom de føler at de har et valg.

For på tross av alle valgene vi står ovenfor i dagens samfunn, kan du faktisk ikke velge å ikke være flink. Hvem er en uflink blant flinke?

Så presenterer Per Fuggeli en løsning til prestasjonshysteriet. Vi må gi mer faen. Vi må øve oss på å være gode nok.

Det er så sant som det er sagt.

Problemet er bare at ingen i generasjon prestasjon har blitt lært nettopp dette. Vi lærer det ikke gjennom karakterpresset på skolen, vi lærer det ikke i arbeidslivet og vi lærer det ikke gjennom fasadebyggingen på sosiale medier.

Vi har lært at middelmådig er kjedelig, og kun et potensiale for å strekke seg litt lenger.

Så vi strekker oss. Vi strekker oss til vi ikke kommer lenger, til motivasjonen svikter og vi trykker oss ned i krumme rygger med tilsynelatende stupende utsikter.

Ingen har lært oss å gi faen.

Vi har ganske enkelt ansvar for egen læring.

Så hvem tar ansvar for å lære den yngre generasjonen å være gode nok?

Der finnes det i det minste en ledig stilling.

Da jeg var liten ville jeg bli frisør, advokat eller journalist. Nå vil jeg bli yogainstruktør, flytte til andre siden av verden og meditere vekk stresspålagte sår.

Neida.

Men jeg vil ikke bare bli frisør.

Det er ikke godt nok lenger.

Illustrasjon: Maria Maaneskiold
More from Kaja Møller-Hansen

Gå ned i vekt på en politisk korrekt måte – bli veganer?

I følge veganeren Samuel Rostøl er veganisme en etikk, ikke et kosthold....
Les mer