Kvikklunsj er ikke norsk kultur

Bilde brukt med tillatelse fra Mondelez Norge (Freia).
Bilde brukt med tillatelse fra Mondelez Norge (Freia).

Nordmenn flest er glade i å krangle om “norsk kultur”. Men forståelsen av hva som ligger i begrepet “kultur” er svak. Når selv kulturministre og andre politikere ikke vet hva “kultur” betyr, strander debatten som en hval i sanden.

“Vær stolt av det norske! Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt,” skrev daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland i et Facebook-innlegg lille julaften 2016. Sommeren etter gikk hun og Ola Borten Moe ut i VG og forsvarte vafler og skolegudstjenesten som viktige sider av norsk kultur. Haken ved dette? Verken Kvikklunsj eller vafler kan egentlig sies å være norsk kultur.

Hva er kultur, da?

La oss begynne med å gjøre rede for hva kultur faktisk er. I faglitteraturen snakker man ofte om kultur som et menings- og betydningsfellesskap, et kobbel med delte verdier og videreformidlede normer som blir overlevert mellom generasjonene. Eller, litt mer vulgært: Det er de tingene vi som samfunn tar for gitt. Ideene, selvsagthetene og normene som funker som et slags lim mellom individer.  Det innbilte fellesskapet folk imellom, selv om de ikke kjenner hverandre, og dermed baserer sin tilhørighet på en felles sosial gruppering som er konstruert ut fra denne følte kulturelle tilknytningen. Kultur er egentlig bare en ting som finnes i hodene på folk. Dermed gir det god mening at for eksempel amerikanere med norske aner fortsatt kan mene at de er norske. De føler en tilknytning til den norske kulturen som er høyst reell for dem, selv om de muligens aldri har satt sine bein på norsk jord. Sært, ikke sant? Men selv om man kan argumentere for at kultur er konstruert, er den fortsatt viktig. Kultur er den viktigste faktoren som holder oss sammen som samfunn. Man er sterkere når man er flere.

Hvorfor er definisjonen så viktig?

Skal man først diskutere norsk kultur, må man ha grunnbegrepene i orden. Dette er altså ikke bare flisespikkeri, men grunnlaget for en seriøs og nyansert debatt. Kultur er et flytende og sakte vandrende mellommenneskelig konstrukt som vi alle er enige om finnes som viktig meningsbærende element i vår nasjon. Men vi må også innse at kulturen er en dypere sosial mekanisme enn en plate Kvikklunsj noensinne kan hevde å være. Det handler ikke om tingene i seg selv, men betydningen bak de ritualene tingene inngår i. Derfor kan man heller si at et nært forhold til den særegne nordiske naturen, og aktiv bruk og verning av denne, er en del av norsk kultur. Skituren i påskefjellet med appelsiner og Kvikklunsj er bare en måte Freias usannsynlig effektive reklamemaskineri siden 1930-tallet har benyttet seg av disse kulturelle verdiene for å selge mer av KitKat-klonen sin til det norske markedet.

Kultur og historie

Av alle eksemplene nevnt i Hellelands innlegg er det egentlig bare ved dugnaden hun treffer blink. Men selv her er det ikke dugnadsritualet i seg selv som er poenget; for dugnad handler om å ta de harde takene sammen, å stå sammen som en gruppe og hjelpe hverandre. På mange måter handler det om lokalsamfunnet, nestekjærlighet og en sterk felles arbeidsmoral som vi har arvet fra den kristne pietismen som skylte over landet på 1800-tallet.

Kort oppsummert: Det å bruke et korrekt kulturbegrep hjelper oss med å snakke om, og forstå bakgrunnen for de ritualene vi som nasjon setter så stor pris på. Slik unngår vi en tåkete debatt som henger seg fast i usakligheter. Det lar seg vanskelig gjøre å argumentere presist med basis i brunost og kjendiser. Det hjelper oss også bedre å forstå hvem vi er som nasjon, og hvordan vi kom oss dit, rent historisk og sosialt.

Innvandring og den kulturelle gummistrikken

Norge har alltid hatt en viss grad av innvandring. Kunnskapen som dannet grunnlaget for Christiania Glassverk, fagarbeiderne selv, kom hovedsakelig fra Tyskland, Danmark og Nederland. Selvsagt slo de seg ned her og stiftet familie. Det kan vi se i kirkebøkene. Selvsagt tok de med seg kulturen sin hjemmefra. Bergen by er full av innflytelsen fra de tyske hanseatene, og i Trondheim er det sentrale bybildet dominert av importert fransk arkitekt-tenkning à la 1700. Det fins teorier om at trønderdialektens tidvis merkelige særtrekk slekter til franske lyder og uttrykk, utvannet gjennom århundrer og dratt gjennom den kulturelle forvandlingsmaskinen. Selv mange av bunadene våre har røtter ned til Versailles og kontinental mote fra tidlig moderne tid. Prosessen disse utenlandske innflytelsene har gjennomgått for å bli “lokale” er selve kjernen i det som holder norsk kultur levende.

Hvem drømmer vel ikke om et solidarisk samfunn med frihet for alle?

Kultur er nemlig ikke noe satt og evig. Den forandrer seg med omstendighetene. Jovisst tar det tid. Lang tid. Men kultur er mer som en gummistrikk enn som en runestein. Den kan strekke seg ganske langt uten å gå i stykker. Den kan fint utvikle seg videre i et moderne sekulært samfunn, uansett hvor mange minoritetsgrupper eller trosforestillinger som finnes der. Det er fordi det er snakk om verdier og identitet, heller enn om offentlige ritualer som 17. mai eller de norske flaggene på juletreet. I så måte vil norsk kultur alltid ha rom for innvandring og nye ideer. Nestekjærlighet, for eksempel, er en verdi man kan finne over hele verden. Respekt for hverandre og for naturen tror jeg nok også mange vil være enige i er en fin ting. Og hvem drømmer vel ikke om et solidarisk samfunn med frihet for alle?

Så ja, la oss verne om den norske kulturen. Men la oss også huske på at det alltid har vært, og alltid burde være, rom for nytolkninger av hva det vil si å være norsk. Fordi nordmenn har alltid vært innvandrere og reisende. Bare spør samene.

More from Nikola Hoff Almenning

Tuppen og Lillemor – et politisk narrespill?

Trump-administrasjonen står anklaget for å være overraskende Russland-vennlige. FBI har konkludert at...
Les mer