Kjærlighet

Fra filmen 'Reprise', Foto: Produksjonsselskapet 4 1/2

Vi har alle et forhold til den. Følelsen som gjør noe udefinerbart med vår trofaste rasjonalitet og trygge hverdagspessimisme.

Noen vil kanskje beskrive den som en følelse som setter deg ut av sjakk og geleider deg inn i en tykk tåke. Andre vil igjen beskrive den som en lykkerus man ikke vil være foruten uansett utfall. Kjærligheten er et begrep som berører oss alle i en eller annen form, men et begrep som hovedsakelig er forankret i det uhåndgripelige og høyst individuelle følelseslivet. Det er skrevet utallige anekdoter, romaner og sangtekster om den, og laget et uendelig antall filmer. Men hva er den praktiske definisjonen på kjærlighet slik vi lever den?

Fasadens fall
Forelskelse er noe som gjerne veier lett i munnen vår. Det er den fjærlette introduksjonsfølelsen til noe potensielt større. Man reagerer fysisk på et annet menneskes nærvær som får det til å svimle både mage og hode, og vi viser oss fra våre beste sider og ønsker at personen skal like oss, nærmest forgude oss. Forelskelse synes å bestå av en dyp fascinasjon og forestilling om hvem dette andre mennesket er. Kanskje vi til og med tilføyer ønskede kvaliteter til personen som i realiteten ikke er der, for å utfylle våre forventninger.

Som forelsket vil man helst tilbringe hvert våkne sekund sammen, og snart kommer man forbi forelskelsen og begynner å bli kjent med den virkelige personen. Fasaden slår sprekker og den første krangelen er et faktum. Det viser seg at man ikke kan diskutere seg rasjonelt ut av alle sammenhenger, og at man er grunnleggende uenige i hvordan oppvasken tas. Man går gjennom influensasesongen sammen og tenker at man nå har sett hverandre ‘på sitt verste’ –et begrep alle som sier de har opplevd ekte kjærlighet hele tiden refererer til. Er det her kjærligheten kommer til sitt rette? Eller handler det kanskje om gjensidig og evig respekt?

Vennskapets effekt
Hva vil det egentlig si å respektere et menneske og i tillegg ha en respekt som symboliserer kjærlighet? Må det nødvendigvis være respekt det handler om i denne sammenheng? Skal man respektere partneren sin i den tradisjonelle varianten vi assosierer med ordet ‘respekt’? Det virker nesten trist å skulle gjøre det. Kaldt og upersonlig. Det er da ikke dette de svulstige sangene om kjærlighet forteller oss. Kjærlighet synes å være noe som er vedvarende, noe sterkt som man kjemper for, come what may. Men hva ligger til grunne for at man slåss og holder ut?

Fra filmen ‘Blå er den varmeste fargen’, Foto: Filmweb

«Jeg liker deg. Jeg liker deg så innmari godt». Hvor ofte tar vi oss bryet med å si dette til andre mennesker? Det virker kanskje tåpelig å skulle ytre noe så banalt, men vi legger gjerne stor vekt på å definere oss frem til om vi er forelsket, glad i eller elsker et annet menneske. Hvorfor ikke da anerkjenne den følelsen som burde være vedvarende til stede i takt med disse varme og kriblende følelsene? Når man genuint liker et annet menneske for alt personen er og ikke er, så har det nemlig en stor effekt. Da blir dette et av de menneskene man alltid ønsker å være sammen med og dele alle store og små øyeblikk. Det overgår respekt og flyktig forelskelse, og handler i flere tilfeller også om evnen til å kunne sette et annet menneskes behov foran oss selv. Det utvikles en balanse hvor begge personligheter er verdsatt og ivaretatt gjennom å dypt og inderlig like hverandre både på grunn av og til tross for alt man utgjør som person og den man er.

Det å genuint like noen virker nesten som grunnmuren i det å elske noen.

Det å genuint like noen virker nesten som grunnmuren i det å elske noen. ‘Å like’. Det runger ikke spesielt romantisk eller høyt, og står ikke like støtt alene uten samspill med de tre varme og kriblende. Allikevel ligger det noe i det når artisten Morrissey kvitrer kunngjørende med sin fløyelsmyke røst at “This is why I like you, I like you, I like you”. Det lyder nærmest barnslig samtidig som det napper i en deilig følelse av guilty pleasure ved å høre noen synge ut sine enkle følelser med klar røst på denne måten. Assosiasjonene går til tanken om noe mer enn kun kjærlighet – nemlig vennskap. Er det dette elementet som er med på å skape den ekte udødelig sorten?

The One
Det finnes mange av dem. Setningen man har hørt par proklamere til hverandre gang på gang gjennom romantiske filmer. ‘You make me want to be a better man’, ‘To me you are perfect’, ‘You complete me’. Det klinger pent og rent dersom man velger å ignorere det faktum at hver og en av disse setningene tilhører den traurige kategorien klisjé. Det er en mangel på jordnærhet i disse utsagnene. Er det slik det skal være? Skal man umiddelbart føle at dette er ‘The One’ – dette er en person som er perfekt for meg? Finnes det i det hele tatt én eneste person for hver og en av oss i verden? Må personen vi skal ønske å tilbringe resten av livet med basere seg på at vedkommende umiddelbart må synes å utfylle oss. Hvordan utfyller man bokstavelig talt en annen person? Hva så om jeg ikke er perfekt – da burde nok partneren min være det for å veie opp for det faktum at ikke jeg er det. Eller kanskje Morrissey ved dagens slutt har rett i all sin befriende trivialitet for de gangene kjærligheten og forelskelsen tar en pust i bakken og man behøver det lille ekstra – det begynner og slutter med I like you.

 

More from Marthe Aspelund

De digitale blindpassasjerene

Tekst: Marthe Aspelund    Illustrasjon: Espen Moe Se for deg en vanlig...
Les mer