(IKKE) SLUTT Å GRIN!

Photo by: Tom Pumford, unsplash.com

Det er umulig å leve livet uten å møte motstand eller havne situasjoner hvor du føler for å grine. Voksne skyver sensitiviteten vekk og blir distansert fra følelser. Konsekvensen er at gråten er fremmed for mange. A3 er her for å ta et oppgjør med de som har skylden i at det er sånn. Og et oppgjør med skammen om å gråte.

“Slutt å grin!”

Skal ikke snakke for alle generasjoner, verken de under eller over, men det virker som om unge voksne i dag kjenner seg igjen i å ha hørt kommentaren “Slutt å grin” i oppveksten. Den kom oftest fra foreldre, og i visse tilfeller lærere som skal kjefte. “..og ta deg sammen” kom gjerne enda sintere levert etter. Som om det er det svakeste du kan gjøre. Det føles ihvertfall sånn når man står der ung og uvitende. 

En impuls

I denne klassiske situasjonen hvor man skal kjefte som voksen fordi et barn har gjort noe galt er rettferdig nok, men å hisse seg enda mer opp fordi barnet tar til tårene først hjelper ikke i det hele tatt. Det å få kjeft er ydmykende nok på grunn av skyldfølelsen, men det virker ikke som at de voksne her skjønner at å ta til tårene er ikke et valg. Det er en impuls. Så å få en slags pre-kjeft før selve kjeften for å følge en impuls gir jo et forvridd forhold til det å vise følelser. Den læreren eller den foresatte som skal kjefte sier jo gjerne dette for å bli fort ferdig med kjeftingen, men la nå barnet få gråte ut først før den ordentlige kjeften begynner. Da er det først og fremst større sannsynlighet for at det du sier ikke går inn det ene øret og ut det andre, men unngår også at barna senere får et mer komplekst forhold til følelsene sine i senere tid.

“Beklager at jeg gråter” 

Man er selv blitt voksen og blitt “sterk” nok til å skyve sensitiviteten unna, så er det plutselig din oppgave å fortelle deg selv at du skal ta deg sammen og skjerpe deg. Hvis du oppleves som litt mer sensitiv enn andre, kan dette gi et litt forvridd selvbilde. Gjerne i en setting hvor man (selvfølgelig ufrivillig) gråter foran andre. 

“Unnskyld for at jeg gråter. Unnskyld for at dere må se og høre meg uttrykke hvordan jeg føler det akkurat her og nå”. Og den følelsen sitter antagelig så hardt i at uansett hvor mye man hører fra de rundt seg at det går fint, så hjelper det ikke. Ihvertfall ikke med det første.

Drømmescenario

Det gir ikke helt mening å beklage for å uttrykke seg, men sånn er det i de fleste tilfeller, dessverre. Et drømmescenario er at man gir seg selv en tommel opp, sier inni seg “Ok!” og bare lar prosessen gå sin gang. Ingenting å stenge inne, slippe å unnskylde seg og selvfølgelig at alle skal skjønne at det å gråte ikke trenger å være noe dramatisk. Det er noe nødvendig og fint. Definisjonen på ordet “gråt” i en ordbok bør det stå “kontakt med følelser” under. Har du hjertesorg, mistet noen eller generelt bare har mye på hjertet, så tillat deg selv å være i det. Det er en grunn til at gråten ligger så lett tilgjengelig hos oss alle og det er en grunn til at det ofte føles befriende å “få det ut”.

Alle gråter

Mest sannsynlig er ikke syndebukkene over flere generasjoner klar over hva de har stelt i stand for de har sikkert selv blitt fortalt det samme av sine “disiplinerte” foresatte og lærere. Så en liten påminnelse på vegne av oss alle:

“LA OSS SKJERPE OSS! TA OSS SAMMEN! IKKE SLUTT Å GRIN!”

Skrevet av
More from Anders Wenger

(IKKE) SLUTT Å GRIN!

Det er umulig å leve livet uten å møte motstand eller havne...
Les mer