Hjelp – jeg føler ikke!

Illustrasjon: Nina Johnsen

Man kan gå rimelig lei av dette diagnostiseringssamfunnet. Fraser som “Du bør snakke med en psykolog” og “Det finnes sikkert piller mot det der” er så slitte og oppbrukte, at de får Kardashian-familien til å føles som et friskt pust.

Diagnostiseringen

I dagens samfunn skal alt diagnostiseres. Gud og hvermansen uttaler seg om hva de mener feiler deg. Som oftest uten at du etterlyste deres mening i utgangspunktet. Hvorfor må alt og alle fikses hele tiden? Kan det ikke hende, bare sånn én gang i ny og ne, eventuelt kun ne, at det faktisk ikke er behandling man trenger, men plass?

Følelsen av å ikke føle

Det er noe med å gå rundt å kjenne på følelsen av å ikke føle. Ironisk nok. Rett og slett være litt likegyldig eller nummen. Mens alle rundt deg ser ut som de genuint oppriktig dåner av glede over en kommende jentetur til Spania, sitter du og lurer på om du kanskje er følelsesdød. Eller om de rundt deg faker. Du tenker jo at det sikkert blir hyggelig, men altså – blir turen avlyst så påvirker ikke det deg nevneverdig. Du slenger deg i såfall bare på sofaen og zoner ut til en gammel Friends-episode på TV Norge. Slik du ellers ville gjort.

Dette sklir selvfølgelig ikke ubemerket hen av de rundt deg, og din manglende evne til å uttrykke gleder og sorger blir raskt satt spørsmålstegn ved. “Du er sikkert deprimert.” “Kanskje du har sosial angst?”. “Har du vært hos psykolog?”. Vær stille. Vær så snill. Skriv det ned. Og kast det.

Er jeg psykopat?

Til slutt går disse diagnosene i hodet på deg, og du begynner å bli usikker selv. Kanskje er jeg psykopat? Google sier at du kan krysse av på 7 av 10 punkter på psyko-sjekklisten, og du begynner å bli rimelig nervøs. Kanskje bør du faktisk gi etter for dette eitranes maset om psykolog og piller? Kanskje diagnostikerne, uten formell utdannelse, har rett?

Nå kan det for all del hende at du er helt ute og virkelig bør proppes full av piller. Men, du bør også være klar over at det finnes muligheter for at personligheten din bare er sånn. Uten at det foreligger verken depresjon eller psykopati. Altså; Det er gode muligheter for at du bare kan slappe av og fortsette Friends-maratonet på sofaen.

Multimedial glede

Selv om man så kan avkrefte diverse diagnoser, er det likevel vanskelig å bli sett på som “normal”. Du skiller deg “for mye” ut grunnet dette presset som eksisterer om å føle mye. Det forventes at du skal hoppe i taket over den minste ting, som et helt ordinært måltid. Og du skal få mentale sammenbrudd av sminken som gikk i badegulvet. Aller helst skal det hele Instagrammes og Snappes, og sikkert noe annet som jeg ikke engang har fått med meg enda.

Jeg sier ikke at det er galt, eller riktig, å uttrykke følelsene sine både fysisk og multimedialt. Men når Maria Mena poster et innlegg på Instagram av tomatsuppe med noe egg i, hvor underteksten indikerer at hun nesten sprekker av glede – så er dette så tett oppunder fjernt for de med et mer numment følelsesliv som du kommer. For noen faller det ikke naturlig å handle på denne måten. Derfor kan det ikke, i dagens samfunn, være mer riktig å gjøre som Maria Mena, enn å ikke gjøre det. Det må være plass til de mindre ekspressive også.

Nevemagneter

Det er enda flere ting jeg ikke sier i denne artikkelen som må presiseres – sånn for å sørge for å fornærme færrest mulig i dette krenkesamfunnet á la 2017. Jeg sier ikke at du ikke kan føle hvis du er litt mer likegyldig enn andre. Gudene skal vite at jeg føler mye når folk går på trikken før andre har fått gått av. Nevemagneter hele gjengen. Det samme gjelder for folk som prakker på deg depresjon fordi du ikke ”virker like lykkelig” som dem selv.

Det jeg derimot sier, er at du ikke er gæren bare fordi du føler mindre. Og at omverden må se å snurpe igjen de frimelder-munnene sine ASAP. For meg oppleves de som ustabile og overdrevne følelsesbomer, som når som helst kan detonere. Men sier jeg det til dem støtt og stadig? Nei. Ikke før nå. Offentlig. På nettet. Uansett; For å unngå at hele pekefinger-banden, AKA Kvinneguiden, på absurd vis får det til å bli min skyld at det flyr en og annen psykopat rundt i landet deres, så ser jeg meg nødt til å presisere følgende; Det kan absolutt hende at du er psykopat, så ta ikke alt jeg sier for god fisk.

Legitimeringen

Dagen jeg sluttet å ofre “diagnostikerne” en eneste tanke var 14. september 2016. Da kom podkasten ”Big 5 med Nils og Harald” ut med episoden om Tore Sagen, kjent fra Radioresepsjonen. Han hadde tatt en personlighetstest for å kartlegge hans ulike trekk. Gjennom podkasten blir det klart at Tore har et numment indre liv, og av den grunn selv vært inne på tanken om at han kanskje er psykopat. Samtidig som nummenheten har regjert, har han sittet på radioen og kverulert, diskutert og dissekert. Å ha en nummen personlighet betyr nemlig ikke at man ikke har noen personlighet. Man kan tenke og mene i fleng, selv om dette ikke har utspring i handlinger som involverer sterke følelsesmessige reaksjoner og Instagram. Uansett; Nils og Harald legitimerte denne formen for personlighet og avfeide dermed også mistanken om psykopati.

Gi plass

Altså; Det bør være helt legitimt å være nummen. Hvis vi skal akseptere alt av laktoseintoleranse, engleskoler, diagnostikere uten utdannelse og sesong 13 av Keeping up with the Kardashian, så bør det være rom for de som er litt mer følelsesmessig nummene også. Se det positive i det; Hadde det ikke vært for disse menneskene, hadde vi måttet bla oss gjennom langt fler tomatsuppe-skåler på Instagram. Og det er faktisk ikke verre enn at de nummene bare har litt andre personlighetstrekk enn gjennomsnittsmannen, eller damen. Eller at de er psykopater hele gjengen, da.

Skrevet av
More from Mathilde Eckbo

Ny i Oslo by?

Er du ny i Oslo, eller bare på utkikk etter å bryte...
Les mer