Generasjon Prestasjonsjunkier?

Mestringsfølelse er noe av det beste jeg vet. Det er så godt at jeg ble besatt av å nå klimaks i mestring.

Hvem er generasjon prestasjon?

Generasjon prestasjon har blitt et fenomen i det norske samfunnet. Selv er jeg 24 år og føler at jeg er i aldersgruppen som kan kategoriseres inn under dette begrepet. I media blir generasjonen beskrevet som ustoppelige, de presser seg selv så hardt at de blir syke av det. Avisene får ikke nok av lovende unge jenter som møter veggen, og det lages TV-serier om ungdom som har fått psykiske problemer på grunn av at de har prestert over evne.

Jeg har hele tiden tenkt at jeg ikke vil være en av disse menneskene som alltid må prestere, likevel er jeg akkurat som de ungdommene jeg har sett på TV, jeg ruser meg på mestringsfølelsen. Jeg ønsker å prestere hele tiden, fordi jeg vil vise for meg selv og alle andre at jeg kan mestre alt jeg tar i.

Hva er mestring?

Det store norske leksikon på internett definerer begrepet mestring som evnen en person har til å takle situasjoner og livshendelser, som overstiger det man vanligvis håndterer på rutine. Betyr det at jeg er avhengig av å bryte rutiner og utsette meg selv for uvante situasjoner daglig?

Jeg er en person som elsker rutiner, likevel klarer jeg sjeldent å leve med dem. Jeg tror dette kommer av at jeg aldri blir fornøyd med tingenes tilstand. Hele tiden må jeg finne nye topper jeg kan bestige, noe som er utrolig slitsomt. Jeg prøver å mestre alt for å nå det ultimate klimakset, men ender ofte opp utslitt halvveis til mål.

Hva er det jeg jakter på?

Helt fra jeg var så liten som jeg kan huske, har jeg hatt et sterkt jaktinstinkt. Da jeg var fire år hadde jeg bestemt meg for å bli Hollywood-stjerne. Som tiåring hadde jeg lagt opp en plan for hvordan jeg skulle komme dit og denne planen fulgte jeg helt til jeg ble tjue år.  

Med andre ord jakter jeg dedikert på de overordnede målene jeg setter meg, samtidig som jeg plutselig kan ende opp med å gi slipp på alt. Men, jakten på bekreftelse er noe jeg aldri kommer til å gi opp, ikke bare bekreftelsen på at jeg er god nok, jeg vil være best. Denne type bekreftelse oppnår jeg bare ved å fylles av den magiske mestringsfølelsen.

Når jeg mestrer noe som er av betydning for meg og jeg får de bekreftelsene jeg ønsker, skjer det noe fantastisk. Munnen min former seg til et monster glis, jeg blir varm, får hjertebank og ser stjernestøv og glitter.

Når mestring blir misbruk

Hvis noe smaker godt, vil de fleste som regel ha mer. Jeg ble så hekta på mestringsfølelsen at jeg endte opp med å jakte etter den på en måte som fikk negative konsekvenser.  Jeg ga meg selv vanskeligere og vanskeligere utfordringer, i håp om at den himmelske tilstanden av å ha lykkes, skulle bli enda bedre. Ønsket om å bekrefte for meg selv og få bekreftelse fra andre om at jeg var god, ble altoppslukende.

Til slutt evnet jeg ikke å takle situasjoner og livshendelser som oversteg det man vanligvis håndterer på rutine. Himmel ble til helvete. Monster gliset forvandlet seg til en dirrende underleppe og stjernestøv ble til aske. 

Det er som å våkne med tidenes bakrus, nervene er i høyspenn og hode føles ut som en betongkloss på toppen av den stive kroppen. På dette punktet forstod jeg at det var på tide med en avvenning fra det desperate jaget. En uhyggelig prosess hvor jeg ble nødt til  å gå inn i meg selv og gjøre noen vurderinger.

Hvorfor blir jeg aldri fornøyd? Hvordan er jeg blitt sånn? Liker jeg meg selv? Liker andre meg? Må andre like meg for at jeg skal like meg selv? Er jeg blitt gal nå?

På et tidspunkt i denne prosessen var det som om jeg ble fanget i et hamsterhjul av tanker som bare spant og spant. Heldigvis har jeg en enestående venninne som tok et hardt grep og dro meg ut. Hun har satt grenser for meg når jeg ikke har klart det selv og hun har ikke vært redd for å si ifra til en som kanskje ikke er like enkel å si ifra til. Når stolthet nesten alltid trumfer sårbarhet, er det godt å ha en person som driter i stoltheten din og gir deg det du trenger.

I blant tenker jeg at min historie er uinteressant, jeg er bare en av de hundre jentene som tryner i et kappløp mot meg selv. Samtidig hvisker en stemme bak øret mitt at generasjon prestasjon ikke sier noe om hvem vi er som enkeltpersoner. Jeg kan fortsatt identifisere meg med en gruppe mennesker som presser seg selv til å prestere over evne og er besatt av å mestre utfordringer. Men, jeg vet også at det er viktig å sette grenser. Når jeg når et mål og får en god følelse, trenger jeg ikke å haste meg videre i håp om at det kan bli enda bedre.

Foto: Anne Bjørg Vaa

More from Anne Bjørg Vaa

SKAMnøtter

Test dine og familiens SKAM-ferdigheter med A3´s påskenøtter. Svarene finner du lengst...
Les mer