Fra surf til søm

Foto: Martine Kolstad

Et brudd i ryggen førte Edda til et noe utradisjonelt valg. Hun la surfebrettet på hylla, og satset alt på bunaden.

– De fleste tror det er bare gamle damer som syr bunad. Som regel spør folk etter moren min, smiler Edda Ane Stubbrud, 32 åringen fra Heidal i Nord Gudbrandsdalen. Hun er på ingen måte opptatt av å være som alle andre. Hadde hun vært det, hadde kanskje ikke bunadssøm vært hennes yrke.

– Jeg er opplært til å følge magefølelsen, selv om det betød å skille seg ut. Jeg fikk valget når jeg var liten; du kan være deg selv og tåle støyten, eller så kan du late som du er noe du ikke er. Det var ikke et vanskelig valg.

Vi befinner oss i en liten leilighet i utkanten av “løkka”. En gammel teak kommode, flerfoldige LP plater og en prøvedukke ved navn “Albert” pryder stuen. I gangen ligger et longboard henslengt og i et hjørne står en gammeldags symaskin og en vinballong. Eagles setter stemninga til en slags 70-talls California-feel, men en rekke svart/hvitt fotografier tar fokuset tilbake til den norske fjellheimen, der heidalsjenta tross alt trives best.

foto: Martine Kolstad
BELTESTAKK OG KNUSTE RYGGVIRVLER

Hun sitter med beina hvilende på bordet, capsen bak-frem og en kopp nykvernet kaffe i hånda. I fanget har hun et tøystykke med lange, kompliserte kruseduller.
– Dette skal bli kragen til en beltestakk, forklarer hun på kav heidøl.
Ved føttene ligger border collien Amy og snorker. Hun er godt vant til å være med på bunadssøm. Over skjermen ruller 3. sesong av Narcos.
– Nå kommer jeg til å begynne å banne på spansk igjen, mumler hun og justerer lyset.

Som 17-åring etablerte Edda selskapet Frig, der hun broderte luer og etterhvert produserte capser og T-skjorter. Bunaden kom først inn i bildet etter en litt uheldig sykkeltur.

– Jeg begynte å brodere på en festdrakt når jeg knakk ryggen. Jeg skulle prøve utforsykling. Det var moro det. I to døgn. Så var det ikke så moro lenger.

Turen endte med tre knuste ryggvirvler, operasjon og fire år med rehabilitering.
– Det var beinhard jobbing. Jeg var en utålmodig sjel før ulykka. Jeg fikk en tålmodighet og en selvdisiplin som jeg ikke hadde før.

Det ble fort klart at hun hadde tekke for faget. Men å få en fot innafor var ikke lett.
– Når du er 25 år uten grunnutdanning, er det tøft å komme seg inn. Det er et snevert fag, så jeg måtte tråkke min egen vei.

Etterhvert fant hun en dame i Voss som hadde kurs i herrebunad. Der lærte hun grunnteknikkene innenfor skredderfaget. Etter fulgte en rekke kurs.

foto: Martine Kolstad
FRA SURF TIL BUNAD

I gangen står flere surfebrett oppstilt. Trygt plassert på land, midt i Oslos gater. Det er som om livsstil og yrke ikke passer helt sammen, selv om Edda selv, mener det motsatte.
– Om jeg vil sy midt på natta, i Oslo eller på Sri Lanka, er opp til meg. Jeg fingret “hossobånd” på flyplassen i Bali for eksempel. Alt er på ordre og etter avtale, så vi styrer vår egen hverdag. Skreddere før i tiden var jo vandrende nomader. Men du må være disiplinert. Det er ingen som betaler lønna di.

foto: Martine Kolstad

Før ulykken var livet til Edda ganske annerledes. Hun jobbet som raftingguide på sommeren, og hadde en rekke småjobber, i tillegg til driften av Frig. Alt handlet om å legge seg opp penger til å reise rundt i verden. Først på padleturer, før hun etterhvert byttet ut båten med surfebrettet. Det var særlig et lite sted i Brasil, som fanget hennes hjerte.

– Jeg måtte lære meg portugisisk. Det var jo ingen som snakket engelsk i den lille fiskelandsbyen.
Etterhvert var hun som en lokal å regne, helt til ulykken hindret henne i å reise.
– Det var jo mitt andre hjem, og det var veldig rart å ikke kunne dra dit på mange år.

Hun legger fra seg broderingen, og tar en lang og tankefull slurk av kaffekoppen.
– Men det kom noe godt ut av det. Jeg hadde jo ikke sittet med drømmejobben om jeg ikke hadde brukket ryggen, smiler hun og tvinner en lang, blond lokk.
– Jeg hadde jo ikke tenkt tanken før. Bunad var liksom bare det man måtte ha på seg på 17-mai.

FORDOMSFULLE BESTEMØDRE

I dag er bunad Eddas levebrød, og “business is booming”:
– Behovet er jo der. Vi er fullbooket til jula 2018. Vi har en del kurs, og det er ikke alltid lett å være 30-år yngre enn sine kursdeltagere. Det er en syklubb på godt og vondt, ler hun.

Selskapet Stakkestuggu har Edda sammen med sin mor, som også syr. Det er ikke sjeldent at folk blir overrasket når de møter Edda.
– Folk regner ikke med at det er meg de skal snakke med, men det tar ikke mer enn 30 sekunder før de skjønner at jeg vet hva jeg snakker om. Nå har vi jo etablert et navn, så nå vet folk hva vi kan.

Det er ingen tvil om at jenta fra Heidal har lidenskap for faget. Men om hun fortsatt driver med dette om 10 år, klarer hun ikke svare på.
– Jeg er veldig fan av dette nå, og jeg skal holde på med det helt til jeg synes det er kjedelig. Ingenting er skrevet og vedtatt. Man må gjøre som man selv vil.

foto: Martine Kolstad

Tiden hennes deler hun mellom hjembygda og Oslo. Et fenomen hun ikke er helt ukjent med.
– Jeg er jo ikke akkurat vant til å være lenge på en plass, og har alltid vært en slags vandrende nomade. Jeg har en seng bak i caravella mi, og jeg kommer sikkert til å kjøre caravelle til jeg dør, flirer hun og bytter stilling i systolen sin.

Alle omgivelsene i denne lille leiligheten, spiller på en slags kontrast. Fra folkemusikk til funk. Fra bunad til brett. Fra fjell til Fiji.

Ifølge henne selv, er tilfeldigheten den største grunnen til at hun holder på med bunad.

– Jeg er stor fan av de tilfeldige veiene livet tar. Men jeg har også en stor interesse for tradisjon og kultur. Jeg har jo alltid produsert ting med hendene.

Hun tusler til kjøkkenet og kverner en ny runde kaffebønner. Det skal være kvalitet, og ikke “skvip” som hun kaller det. Hun skjenker seg en ny kopp kaffe, og tusler tilbake til systolen. Kundene venter, og Edda vet at bunaden ikke syr seg selv.

Skrevet av
More from Siri Bjørgen

Fra surf til søm

Et brudd i ryggen førte Edda til et noe utradisjonelt valg. Hun...
Les mer