Fra bakgårdstagging til levebrød

Foto: Martine Kolstad
Foto: Martine Kolstad

Dette er ikke en artikkel om graffitimiljøet i Norge, men en historie om Kim André Kolstad, som startet å tagge da han var 11 år og lever i dag av å trikse med sprayboksen.

De som vet, de vet

Vi sitter på et tak i Sandefjord med en iskald cola og nyter høstsola. Kim har tatt seg en velfortjent pause fra en vegg han holder på med, og i kveld skal han male en logo for en bedrift.

Det var storebroren til Kolstad som introduserte han for tagging på barneskolen, ved å gi han sin første tag. En tag i graffiti-verden er en egen navnesignatur som blir sprayet eller tusjet på vegger og andre flater. Etter at han fikk smaken på det, gikk det bare en vei.

Jeg ble helt besatt egentlig, uten å vite hvorfor.  Alle som tagger skjønner hva det vil si.

Taggemiljøet er større enn de fleste kanskje ser for seg, men graffiti blir av mange ansett for å være hærverk og visuell forsøpling.  Det er vanskelig å forklare til en utenforstående om noe som i så mange år har vært negativt ladet, men for Kolstad er tagging det fineste han ser. Hvis det er godt utført, vel og merke.

Kolstad beskriver graffitien som sitt “safe space”. Et sted hvor han lar hverdagsstresset flyte vekk i et par timer, og det eneste som betyr noe der og da er graffitien. Det er kun han, veggen og sprayboksen.

– Det er den samme deilige følelsen hver gang, og jeg greier å koble meg helt ut.

Foto: Martine Kolstad
Foto: Martine Kolstad
Første malejobben

I 2007 fikk Kolstad sin første offisielle malejobb på en fabrikk på Yara i Porsgrunn i Telemark.

At jeg kunne få penger for å male syntes jeg var helt sykt.

For Kolstad var det jo ”bare” graffiti og litt penger, så han tok det ikke så veldig seriøst til å begynne med. Det var jo allerede en stor del av hverdagen hans, men kunne han virkelig gjøre det om til en livsstil og leve av det? Det var en helomvending for unggutten, som har gått fra å tagge på alt fra CD covere og slitne bakgårdsvegger, til å ha graffitien som levebrød i dag.

Å holde en sprayboks og gjøre ting med en sprayboks ligger i blodet mitt, det er dette jeg kan.

Den største forskjellen mellom “business” og “pleasure” for Kolstad, er tidsfristene som må overholdes. Når det er jobb har han et utgangspunkt og en tidsramme. Når han maler for seg selv, starter det med en enkel idé, hvor kreativiteten og veggen utfolder seg underveis.

Bakgården til Kim i Sandefjord. Foto: Martine Kolstad
Aldri slutta

I år er det ti år siden han fikk sin første offisielle malejobb, og i november blir han tretti år. I nesten tjue av disse årene har han dedikert seg til graffitien. Han har hatt flere strøjobber her og der for å få det til å gå rundt, blant annet i kommunen, restaurant og bar, og i musikkbransjen.  Men det er graffiti og spray som holder hodet hans i balanse.

Nå er det ikke tid til strøjobber lenger, og det syntes Kolstad er helt greit. Det har vært en reise i seg selv å komme dit han er i dag, og det er ikke før det siste året, at det virkelig har fungert bra å leve av sprayen. Selv de mørkeste månedene ville han ikke vært foruten, og mange av reisene og opplevelsene han har hatt, er takket være graffitien.

Sprayen betaler og det synes jeg er dødsfett.

To firmaer – to profiler.

Når han ikke sprayer på egne prosjekter, sprayer han med kompisene og kollegaene Mathis Anvik og Thorvald Heum. Sammen driver de firmaene Polykrom og Vestfold kunstdekor.

Vestfold Kunstdekor jobber i hovedsak med russebusser. Der har gutta mer eller mindre laget et eget marked som var overraskende ettertraktet. Russebuss er unikt for Norge, og det mener Kolstad er en utfordring i seg selv, for de har ingen andre å sammenligne seg med. Det er russemarkedet som har gjort sprayingen levelig. Tallet er litt usikkert, men de har malt godt over 60 busser, og har allerede booket 15 busser før sesongstart.

Foto: Kim Kolstad
Fire av mange russebusser som Vestfold kunstdekor har malt.  Foto: Kim Kolstad

Det andre firmaet, Polykrom, ble startet i 2016 og spesialiserer seg på større jobber, som det siste året har vært større vegger. Det er alt annet enn russebuss.

Vi kan gå fra et møte med tjue 18 åringer med hettegensere og energidrikk, til kunder i fine møterom med dress og kaffe.

I Sandefjord står det en 400 kvadratmeter stor vegg som ble malt av Polykrom i 2016. Foto: Martine Kolstad
Det tar tid

– Er det noe du vil, så gjør det – og gjør det konsistent i ti år. Ser du ikke noe utvikling på så lang tid, så er det kanskje på tide å finne på noe annet, ler Kim. Dette har sammenheng med en klar filosofi Kim har levd etter: Alt du er hypp på å leve av og skal bli flink til, tar ti år. Det tar ti år å virkelig mestre noe.

Som i de fleste yrker, men kanskje mer fremtredende i kreative yrker, handler det om å stå på og se utviklingen hele veien til mål. Det er ingen som kommer og henter deg på gutterommet. Oppsøk de som har en fot innenfor det du har lyst til å holde på med, og bli kjent med mennesker som kan hjelpe og gagne deg.

Og som mye annet i livet finnes det ingen fasit. For Kolstad og Vestfold Kunstdekor, er et av målene å bli ledende innenfor russebussmarkedet. Dette er foreløpig det eneste konkrete de har. Men som grafittiartist er veien uforutsigbar og jobbene blir til som han går.

– Det er så usikkert som du kan få det, men det er det eneste jeg vil holde på med.

– Å jobbe med noe du liker betyr alt

Penger er en ting, penger må han ha. Men som Kolstad sier, så lenge du har nok penger til å holde på med det du liker, så er du godt på vei.

Hvis du jobber med noe du liker, så jobber du ikke en dag resten av livet. Er det ikke det man sier?

Foto: Martine Kolstad
Foto: Martine Kolstad
More from Martine Kolstad

Fra bakgårdstagging til levebrød

Dette er ikke en artikkel om graffitimiljøet i Norge, men en historie...
Les mer