Eierskap over eget kjønn

Luca Espeseth. Fotograf: Stig Jensen

I sommer så kom det en lovendring som gjør at Luca Dalen Espeseth (30) og tusenvis av andre transpersoner i Norge kan bytte sitt juridiske kjønn uten å måtte sterilisere seg. For Luca betyr dette at han kan bytte personnummeret sitt og få seg et pass hvor han registrert som mann, men også full råderett over egen identitet uten å bli tvunget til kirurgiske inngrep. A3-teamet tok en prat med Luca om hva denne lovendringen betyr for han og transmiljøet i Norge.

Hvor viktig er denne lovendringen?

Det er en ekstremt viktig, ikke bare fordi det betyr at man ikke trenger å ha en diagnose eller et kirurgisk inngrep i form av sterilisering for å bytte juridisk kjønn, men man trenger ikke pr. definisjon en gang å være trans for å bytte. Det gir alle mennesker en prinsipiell rett til å bestemme over sitt eget kjønn som de selv vil. Selv om jeg skulle ønske at ikke vi hadde juridisk kjønn, så forstår jeg det praktiske for samfunnet å ha det slik. Det er veldig viktig at staten er åpen på at vi gjør en kvalifisert gjetning når du blir født basert på hvordan tissen din ser ut, av og til så tar vi feil. Det er det du som vet og det kan du også få lov til å fikse på. Dette er jo for meg en opplagt rettighet, men samtidig så er det jo også ganske radikalt at nå kan en hvilken som helst kropp inneha et hvilket som helst kjønn. For min del er det og en selvfølgelighet å slippe og kastrere seg hvis jeg ikke ønsker det. Og det handler jo om å bli sett og anerkjent for den du er og det er så sykt viktig at transpersoner nå føler seg sett av staten og at staten anerkjenner at du har råderett over din egen kjønnsidentitet.

I rapporten så står det også at det er anbefalt at det helhetlige helsetilbudet skal utredes på nytt. Hvordan ser du på den utviklingen?

Nå har det såvidt jeg vet ikke startet opp noen endringer der og det å omforme et helt helsevesen er jo litt mer komplisert enn å få gjennom en lovendring. Men jeg føler jo at det er mer åpenhet rundt helsesystemet i dag og at flere er klar over at helsevesenet ikke fungerer optimalt for transpersoner. Så jeg håper jo at rapporten blir tatt alvorlig og at det blir lagt til grunn for en omstrukturering av måten vi tilbyr helsehjelp til transpersoner. Jeg tror til og med Nasjonal Behandlingstjeneste for Transseksualisme (NBTS), som er den store stygge ulven i min verden, har tatt innover seg en del av kritikken, men jeg mener fortsatt at systemet er ekstremt normativt og hele ideen om at de skal ha denne makten over andre folk sine liv og bestemme hvem som er mann eller kvinne nok til å få behandling, er veldig problematisk.

Utover denne lovendringen, hva er de viktigste endringene det bør fokuseres på i helsevesenet fremover?

At man begynner å forstå behovene våre og at vi blir respektert nok som individer som klarer å ta avgjørelser på egne vegne rundt egen kjønnsidentitet og hva som kan være den riktige behandlingen for hver enkelt. Det bør også fokuseres på å bygge ut nasjonale retningslinjer hvor man har med et brukerperspektiv og som ikke trenger å være så høyspesialisert. Jeg forstår at kirurgi er høyspesialisert, men f.eks. hormonbehandling trenger ikke å være underlagt NBTS. Det er fullt mulig for en fastlege eller en lokal DPS å skrive ut en hormonbehandling, som i verste fall kan stoppes eller reverseres hvis det viser seg at det ikke er det personen trenger.

Hvor viktig er det å bli møtt av helsevesenet  på et individuelt nivå?

Det er veldig viktig og vi er en ganske mangfoldig gruppe som har individuelle behov. Jeg kan ha samme identitet som en annen transperson, men samtidig ha forskjellig behov i forhold til hva slags kropp jeg ønsker å ha for at jeg skal føle meg bra som mann og ha et godt liv. Noen med en annen identitet kan ha det samme behandlingsbehovet som meg. Man må få en forståelse av identitet og en forståelse for behandlingsbehovet hos den enkelte. Og forståelse for at behandlingsbehovet kan forandre seg underveis. Ganske mange er nok i begynnelsen av en slik utredning litt sånn at «Jeg har funnet ut at jeg er mann, jeg skal få meg kasse, pikk, muskler og skjegg og hele sulamitten». Dette er noe som kan være riktig for mange, men en del oppdager nok underveis at medisinsk behandling har konsekvenser. Jeg har for eksempel bare fettsugd brystkassen og jeg ble overrasket over hvor mye det knakk meg psykisk. Bare kirurgi som konsept. Sykemeldt, hjelpesløs og smerter. For meg var det tøft. Skulle jeg gjort noe radikalt med genitaliene mine så hadde jeg jo måtte gå gjennom flere slike operasjoner og vært sykemeldt veldig lenge. Jeg måtte også ha lært å kjenne kroppen min på nytt, lært om seksualiteten sin på nytt, vist frem tissen min på nytt… igjen. Det hadde vært store greier og det skal man tenke over. Og en god måte å tenke over det her på er jo hvis helsepersonell sier at dette kan du få hvis du trenger det også kan man diskuterer konsekvenser av det sammen. Nå er det ofte en drakamp mellom det du vil ha og det helsevesenet ikke ønsker å gi deg.

Hvordan er utviklingen ellers i verden?

Noen land som Sverige, Malta og Argentina begynner å få et lovverk som respekterer transpersoners behov og hva hver enkelt trenger av behandling for å få den identiteten personen selv ønsker. Samtidig så reviderer WHO International Classification of Diseases (ICD), som er retningslinjer for hva som er diagnoser og sykdommer, og hva som ikke er det. Hysteri og homofili er jo eksempler på hva som hva klassifisert som sykdommer tidligere, men som nå er fjernet fra listen fordi vi vet bedre. Så nå jobbes det også for å lage en samlediagnose som fokuserer på symptomene og problemene av det å ha kjønnsdysfori i stedet for den underkategoriseringen som finnes i dag basert på identiteten i seg selv, fordi de begynner å forstå at det ikke er så lett å kategorisere oss.

Hva vil du si at den nye lovendringen og de foreslåtte endringene i helsevesenet vil bety for de andre psykiske utfordringene transpersoner har?

Det å bli forstått som syk og det å bli mistrodd av helsevesen og omgivelsene sine fører til ekstreme mengder selvhat og stigma. Jeg tror at hvis man får lov til å få en trygg og god identitet uten at det skal forstås som sykdom i grunn, så har det opplagt nok ganske heldige effekter på psyken min. Jeg tenker også at det vil påvirke hvordan andre folk tenker om oss og at vi blir stemplet som syke i samfunnet.

Hva tenker du at effekten vi være på barn og unge?

Loven som angår juridisk kjønn er bra fordi den lar barn, i samråd med sine foreldre eller foresatte, få lov til ha en kjønnsidentitet som passer dem, og det lar dem også få lov til å utforske identitet og bli trygg på seg selv på en god måte. I ICD11 er det også en diskusjon om hvorvidt man skal ha diagnoser for barn eller ikke, men jeg mener at hvis man ikke skal tilby behandling så trenger man heller ikke en diagnose. Det er først når puberteten setter inn at man kan begynne å ta grep. Jeg synes ikke noe om at man har barn inne til utredning. Man må gjerne støtte familier som har barn som er kjønnskreative fordi det kan være en utfordring for barna å bli møtt på en måte som kan være vanskelig i hverdagen. Det er ikke farlig å la barn utforske kjønn og identitet, det gjør de bare til sunne og friske voksenfolk. En syvåring trenger ikke å forholde seg til kjønnskirurgi, en syvåring vil jo bare hete Beate og gå i kjole. Og det må vi la de få lov til.

Hvordan opplever du kunnskapsnivået er hos helsepersonell i dag?
Lavt, men stigende. Jeg tror nok at flere innser at de ikke har nok kunnskap og klarer å henvise videre til noen som har mer kunnskap. Jeg har hørt nok av historier om mennesker som har blitt fortalt at de sannsynligvis er psykotisk eller schizofren fordi de kommer og forteller at de har en annen kjønnsidentitet. Generelt tror jeg at nivået er på vei opp, men jeg skulle ønske at det var mer kompetanse på regionalt nivå slik at man ikke trenger å bli sendt til et kompetansesenter bare fordi man lurer litt på om man er mann eller dame. Dette er jo også inkludert i rapporten hvor man anbefaler at man skal tilby helsehjelp på lavest mulig nivå og få en bra kompetanse på dette ut i regionene, i kontrast til i dag hvor man hevder at kompetansen kun finnes på NBTS. Det forslås også at pubertetsutsettende hormoner til ungdom blir lettere tilgjengelig ute i distriktene.

Har du noen råd til de som sitter i dag og har spørsmål rundt sin egen kjønnsidentitet?

Snakk med de som sitter på kompetansen. Vi har mange bra organisasjoner i Norge som skaper trygge møteplasser hvor man kan komme snakke om identiteten og eksperimentere med ulike kjønnsutrykk. FRI, Skeiv Ungdom og FTPN er gode møteplasser for likesinnede, men vi trenger også kompetente møteplasser innen helsevesenet som kan være behjelpelig i distriktene utover helsestasjonen for LHBT på Grunerløkka og NBTS.

Skrevet av
More from Stig Jensen

Eierskap over eget kjønn

I sommer så kom det en lovendring som gjør at Luca Dalen...
Les mer