Drømmeland

Så lenge jeg kan huske har jeg vært hekta på historier. Eventyr, bøker, filmer, sanger … alt som kunne fortelle meg noe. Jeg drømte meg bort og lagde mine egne verdener; fantasiuniverset Hammerland var for eksempel et land kun forbeholdt mine favorittpersoner i barnehagen, der kunne vi leke fritt uten innblanding fra andre. Jeg tror riktignok ikke jeg fortalte om Hammerland til noen av barnehagevennene mine, men det var et fint sted for meg å dra til når den virkelige verden ble kjip.

Virkelighetsflukt og tidsfordriv

Da jeg lærte å lese tilbragte jeg nok mer tid i bøker enn sammen med andre. Jeg kunne se filmer jeg likte om og om igjen. Menneskene i disse historiene var kanskje ikke perfekte, men de var mye lettere å forholde seg til enn mange mennesker i det virkelige liv. Jeg følte meg aldri helt komfortabel og til stede i verden rundt meg, jeg passet aldri inn. Ikke skjønte jeg alltid hva folk pratet om, ikke forsto jeg reglene de forholdt seg til. Virkelighetsflukt ble tidlig et fint tidsfordriv.

Foreldrene mine må ha skjønt tegninga, for på et tidspunkt startet jeg i barneteater. Dette var for meg et fantastisk univers. Her kunne jeg utfolde fantasien min på helt nye og grenseløse måter. Nå trengte jeg ikke bare å drømme meg bort i andre liv, jeg kunne være andre. Det var en befrielse.

Fortellinger som terapi

Nå er det ikke slik å forstå at mitt virkelige liv var helt krise. Det var stort sett helt greit. Jeg har vokst opp med en fungerende familie og har hatt gode venner rundt meg. Men jeg har alltid hatt følelsen av at livet måtte være noe mer. Ikke visste jeg helt hva det skulle være. Det typiske A4-livet med mann, barn, hus og bil har aldri tiltalt meg. Jeg har aldri vært en A4-person. Men de menneskene jeg har hengt mest med har ikke vært helt A4 heller. I stedet har de beriket livet mitt med sitt lettere skrudde syn på omgivelsene. Men jeg er også hellig overbevist om at alle historiene jeg fordypet meg i hjalp meg med å håndtere ting når verden ble for vanskelig. Noe den har vært litt for ofte.

På ett eller annet tidspunkt i tenårene utviklet jeg depresjon, noe som skulle følge meg i bølger gjennom livet. Historier ble dermed enda viktigere for å komme meg gjennom disse periodene. Ikke bare som virkelighetsflukt, men også som et verktøy. Gjennom historier kunne jeg finne ord på ting jeg selv slet med å uttrykke. De hjalp meg med å innse at jeg ikke var alene. Selv i voksen alder har dette vært viktig, og har hjulpet meg å jobbe meg ut av sirupen som psyken kan sette deg fast i.

Jeg har lurt på om det er derfor jeg selv har valgt meg et yrke hvor jeg kan skrive. Hvor jeg kan jobbe med historier. Historier gir glede, historier gir makt. Historier formidler noe universelt, som alle kan kjenne seg igjen i. Jeg håper alle kan finne sine historier.

More from Jenny Kaikumo Jacobsen

En president for folket?

Macron - ridder i hvit rustning?
Les mer