Skamfull ensomhet

De fleste ser for seg at det å flytte for seg selv og starte på studier bare kommer til å bli sosialt og morsomt, men slik er det ikke for alle. Jeg flyttet til Oslo for å studere i høst. Det ble langt mer ensomt enn hva jeg hadde sett for meg.

Den «fantastiske» fadderuka

Skoleåret startet med fadderuka. Det er den uka alle snakker om som skal være minst like morsom som russetida. Jeg synes ikke den uka var så morsom. Det er, etter min oppfatning, en overfladisk greie som skal gi deg «venner for resten av studietida». Det hjalp ikke meg. Jeg ble ikke mindre ensom etter den uka, og jeg tror ikke jeg var den eneste som hadde det slik. Uka handler om å drikke seg full og drite seg ut foran sine nye klassekamerater. For noen er sikkert dette en perfekt måte å stifte nye bekjentskaper på, men ikke for alle.

Det skal være gøy, ikke ensomt

De som har det verst er kanskje de man ikke så lett legger merke til. I en forelesningssal med 150 studenter kan en ikke alltid se om noen er borte fra forelesningene. Mange har kanskje bare noen få timer med forelesninger i uka, og på den tiden blir det vanskelig å bli kjent med noen. Studietida skal være morsom, du skal lære nye ting, oppleve mye gøy og knytte mange nye bekjentskaper.

Tre dager før studiene startet dimitterte jeg fra Forsvaret. Den overgangen ble litt for stor og brå. Jeg var vant med å ha mennesker rundt meg hele tiden. Det å skulle starte helt på nytt med nye mennesker var noe jeg gruet meg skikkelig til. Jeg hadde mange telefoner hjem til mamma før jeg flyttet og de første ukene etterpå. Jeg husker at hun fortalte om hvor gøy hun synes det var å studere, og hvor gøy jeg kom til å få det. Mamma vet alltid best, det gjorde hun denne gangen også. Jeg har gjort og opplevd mye gøy, men nå har jeg bodd her en stund. De første ukene var ikke like morsomme. Jeg ville egentlig ikke være med på så mye, men følte at jeg måtte, slik at jeg skulle få meg noen nye venner.

Skremmende statistikk

I følge en undersøkelse gjort av Sentio for Universitas og Norsk studentorganisasjoner, er en av fem norske studenter ofte eller hele tiden ensomme, og en av tre føler seg ensomme av og til. Det var 266 400 studenter i Norge i 2015, det vil si at ca. 50 000 av disse følte seg ensomme ofte eller hele tiden. Jeg skulle ønske at disse tallene ikke var så høye. Det skremmer meg at så mange føler det slik. For meg var starten vanskeligst. Heldigvis for meg har jeg flere venner hjemmefra som også har flyttet til Oslo, så jeg hadde heldigvis noen jeg kunne være sammen med. Slik er det ikke for alle. Noen flytter helt alene og bor for seg selv. Det å komme til en helt ny by alene kan være vanskelig, og det tar tid å bygge opp et nytt nettverk.

Det er flaut å si at man føler seg ensom. Det er ikke noe man vil at alle skal vite. Jeg lot som ingenting, noe mange gjør. Man vil ikke virke desperat etter å få venner. Det skumleste med å prøve å gjøre noe med det er redselen for avvisning. Jeg har tenkt mange ganger at det må være noe galt og at det bare er jeg som har det sånn. Jeg har sittet hjemme alene og følt meg liten og ubetydelig. Det er en vond følelse.

Du må tørre

Venner kommer som regel ikke uten at man selv også gjør en innsats. Det hjelper ikke å isolere seg på hybelen. Det er viktig å utfordre redselen. Jeg vet hvor skummelt det kan være, men om det kan hjelpe så er det så absolutt verdt det. Om det er en interessant studentforening kan det være en god mulighet for å skaffe seg venner med samme interesser. Det å velge å bo med andre mennesker kan også være lurt. Jeg vet at det var viktig for min del. Jeg kunne ikke tenkt meg å bo helt alene. Om noen i klassen skal lage en kollokviegruppe er det ingenting i veien for å spørre om man kan være med. Man må bare tørre.

Selv om det er viktig at man legger inn en innsats selv, er det også viktig at de som ikke føler det slik, ser de som har det vanskelig. Jeg vet hvor tøft det er å prøve å bli kjent med noen som er i en stor vennegjeng. De har sin greie, sine fester som du ikke er invitert på, og det kan være vanskelig å i det hele tatt tørre å ta kontakt med noen. Folk er som regel mer imøtekommende enn man tror. Jeg har kjent på følelsen av å tenke at jeg ikke er bra nok mange ganger. Jeg tror det er mange, inkludert meg selv, som er altfor flinke til å snakke seg selv ned i situasjoner hvor man er usikker.

Utfordringer er viktig

Jeg angrer ikke på at jeg flyttet, jeg angrer ikke på at jeg begynte å studere og jeg angrer ikke på at jeg valgte Oslo. Jeg vil utfordre meg selv til å gjøre ting jeg synes er skummelt, inkludert å tørre å kontakte nye mennesker. Det jeg savner mest ved å ikke bo hjemme er tryggheten av å vite at jeg har alle vennene mine og familien min rundt meg. Jeg savner også samholdet fra Forsvaret. Det kan ikke sammenlignes med noe annet samhold. Samtidig ville jeg ikke ha blitt boende hjemme hos mamma og pappa, og jeg kunne ikke fortsatt førstegangstjenesten for alltid. Jeg vil prøve nye ting, få nye venner og bo andre steder. Ingen har godt av å holde fast ved det som er trygt hele tiden.

Det kan bli bedre, det ble det for min del. Jeg har venner og jeg føler ikke på den samme ensomheten lenger. Alle føler litt på det av og til, og slik vil det nok alltid være. Om du tør å utfordre deg selv, selv om du kanskje ikke er like utadvendt som de andre i klassen, blir det bedre. Det letteste er å prøve å gjøre noe med det selv.

Ingen fortjener å ha det slik

Det blir ikke gjort mye for å forebygge ensomheten blant studenter, men det er mye som kan hjelpe om man bare går litt utenfor komfortsonen. Jeg trives i mitt eget selskap, men en kan fort bli for mye alene om den eneste sosialiseringen er forelesningene. Det hjelper ikke å isolere seg på hybelen og føle på det alene. Det fører ikke noe godt med seg. Jeg føler meg absolutt ikke like ensom nå, men det hender at jeg ringer til mamma for å få en peptalk.

 

More from Nina Antonie Gulliksen

Søppelmiddag

Det blir kastet flere hundre tusen tonn med mat hvert eneste år....
Les mer