De tause i midten – hvorfor er det vanskelig å mene noe?

Kollasj av Katia Maria Hassve

Du blir dømt hvis du mener det ene eller det andre, for mye eller for lite. Debatten handler ikke lenger om saklig diskusjon, men om hvem som kan trykke andre lengst ned og ha flest på sitt lag. Da mister vi den viktige stemmen til den moderate meningsbærer.

“Hva skal jeg mene?”

Vi blir konstant konfrontert med folks meninger enten gjennom sosiale medier eller i virkeligheten. I møte med en som alltid har en mening om alt, kan jeg kjenne meg usikker på min egen identitet. Våre meninger definerer hvem vi er, nå mer enn noen gang, og hvis vi da ikke har en, hvem er vi da?

Kommentarfelt blir en krigssone når folk bruker tastaturet sitt med ett mål: å felle meningsmotstanderne sine. De snakker over hodene på hverandre og ytrer seg kun for å mene – ikke diskutere. Og hvis du, som gjerne skulle hatt en saklig diskusjon, ikke er enig med noen av dem er du feig. Og hvis du mot formodning kan si deg enig med begge er du en hykler.

For den tause majoriteten i midten kan det være vanskelig å gjøre seg opp en mening når politikken forurenses med pekefingre. Er det da så rart at noen til slutt slutter å bry seg?

Bilde: Kollasj laget av Katia Maria Hassve
“Hatet”

Personangrep, trakassering og drapstrusler kan være konsekvenser av å ytre seg, selv på en moderat måte. Fremveksten av ekstremistgrupper på høyre- og venstresiden, bidrar til at mange blir redde for å ytre seg, i frykten for å bli kategorisert som en av dem.

Det har for eksempel blitt tabu for mange å si at de stemmer FrP, fordi de blir stemplet som rasister med en gang. Og et stempel som rasist er veldig lett å få, men utrolig vanskelig å bli kvitt.

Ulikt politisk syn er en av hovedårsakene til konflikt i verden. Men hvis vi skal redusere polariseringen i samfunnet må vi i møtet med andre mennesker fokusere på de andre aspektene som knytter oss sammen, ikke bare geografi, etnisitet og politiske sympatier.

Hva om jeg ikke vet?

På samme måte som vi forventer at politikere skal ha høy kunnskap, er det økende forventninger til vanlige folks kunnskap. Frykten for å virke dum eller ikke å kunne underbygge sine meninger med fakta er også en grunn til at mange velger å forbli politisk tause. Men det må da være lov å ha meninger selv om man ikke vet alt om parisavtalen eller kan alle partiprogrammer på rams?

Samtidig er det en “fine line” mellom det å mene mye om noe man ikke vet alt om, og det å prøve å finne en mening i det man vet. Dessverre mater algoritmene oss med det vi allerede sympatiserer med, som fører til at vi vet mer om de partiene vi holder med, men kanskje også enda mindre med de vi ikke holder med.

Hva om jeg har lyst til å endre mening?

Jeg har selv aldri stemt på et parti mer enn to ganger, men det føles som om det er lite rom for folk til å endre sin mening. Noen føler kanskje at de har gått så hardt ut for hva de tror på at det har blitt en del av deres identitet, og det å endre meningene sine gjør at de mister seg selv. Friheten til å kunne endre det man står for på et senere tidspunkt, gjør at mange lar vær å ytre seg svart på hvitt.

Folk har et ekstremt behov for at deres måte å se verden på er den riktige. Hvis andre ikke er enige, er det noe galt med dem. Denne stoltheten av å skulle stå for det man mener skaper et bilde av en person med integritet. Men det å være kapabel til å endre vurderingene sine mistolkes for ofte for å være en svakhet, når det i realiteten er en styrke, for det er jo da vi vokser som mennesker, eller?

“Alle må beskyttes fra seg selv, og hverandre”

Det er ikke lenger bare det offentlige rom man får harde svar på at “det kan du ikke mene”. Selv i vennegjenger hender det at folk legger lokk på seg selv og hverandre i frykt for å krenke noen. Og hvis man ikke kan mene og diskutere  “in the circle of trust”, hvor kan man gjøre det da?

Politisk korrekthet er bra hvis målet er å forebygge og forhindre diskriminering av utsatte minoritetsgrupper. Når det er sagt, kan det nå virke som at alle i samfunnet må beskyttes fra seg selv, og hverandre.

Det er ikke noen hemmelighet at veldig mange på venstresiden fører denne sensuren på folk som ytrer sine kritiske syn på saker. Saker som innvandring og likestilling har blitt et minefelt å begi seg utpå fordi det for så mange blir personlig, og krenketerskelen ligger lavt. Det har blitt viktigere å holde på de politiske verdiene enn å snakke om fakta. Det kan være at mange av de politisk korrekte er det med gode intensjoner, men som kanskje ikke ser at det har gått for langt og at det nå virker mot sin hensikt. De er åpne for alle kulturer, kanskje bare ikke sine egne sinte hvite tanter og onkler på bygda.

Ferdig snakka

Folk trenger et sted de kan ytre seg, hvor de ikke føler de må gå inn med livet som innsats, det politisk eller sosialt. Og bare fordi du ikke har sterke meninger betyr det ikke at du ikke er en sterk person. Jeg er selv en av de tause som synes det er vanskelig og skummelt å sette ord på hva jeg egentlig mener, i en røre av alle andres meninger. Men det er nettopp da vi, dritten i midten, må ta til ordet, og vise at virkeligheten er langt mer nyansert enn det vi ser i kommentarfeltet.

Det sies at hvis du diskuterer med en idiot, så er det to idioter. Det kan jeg si meg delvis enig i, fordi det er vanskelig å snakke fornuft inn i hodet på en som åpenbart bare er der for å provosere, konkurrere og sjokkere. På en annen side må vi – flertallet av lydløse sauer, kunne klare å drepe det jævla trollet sammen.

 

 

 

Skrevet av
More from Amy Beckmann

Stolthet og fordom i emojiverden

Mange av våre dagligdagse samtaler foregår over nett, men fraværet av kroppsspråk...
Les mer