De tause i midten – hvorfor er det vanskelig å mene noe?

Journalist: Amy Beckmann
08.02.2019

Du blir dømt hvis du mener det ene eller det andre, for mye eller for lite.  Meninger handler ikke lenger om saklig diskusjon, men om hvem som kan trykke andre lengst ned og ha flest på sitt lag. Da mister vi den viktige stemmen til den moderate meningsbærer.

“Hva om jeg ikke har en mening”

Vi blir konstant konfrontert med folks meninger enten gjennom sosiale medier eller i virkeligheten. I møte med en som alltid har en mening om alt, kan jeg kjenne meg usikker på min egen identitet. Våre meninger definerer hvem vi er, nå mer enn noen gang, og hvis vi da ikke har en, hvem er vi da?

Selv føler jeg på at det er spesielt vanskelig å ta et standpunkt i saker der media legger opp til en unyansert dekning der man enten skal være for eller imot. Da hoper det seg fort opp med kommentarer fra den ene og den andre siden. Hvis du ikke er enig med noen er du feig, og hvis du mot formodning kan si deg enig med begge er du en hykler.

For den da allerede tause majoriteten blir det desto vanskeligere å gjøre seg opp en mening når politikken forurenses med pekefingre. Er det da så rart at noen til slutt slutter å bry seg?

Bilde: Kollasj laget av Katia Maria Hassve
Hva om jeg ikke ønsker å bli stemplet?

Sosiale medier bidrar til at vi omgir oss med både kjente og ukjentes liv og standpunkter. Det skal ikke mer til enn en lik eller en deling til før vi putter folk i båser.

Det finnes ekstremister på begge sider og frykten for å bli stemplet som det ene eller andre øker i takt med frykten for å uttale seg. Det har nærmest blitt tabu for mange å si at de stemmer Frp, fordi de da blir stemplet som rasister med en gang. Og et stempel som rasist er veldig lett å få, men utrolig vanskelig å bli kvitt, og utfallet av det kan føre til at folk ikke vil omgås deg på verken jobb eller fritid.

Ulikt politisk syn er en av hovedårsakene til konflikt i verden. Hvis denne polariseringen av samfunnet skal reduseres må vi i møte med andre mennesker fokusere på de andre tingene som knytter oss sammen, ikke bare geografi, etnisitet og politiske sympatier.

Hva om jeg ikke vet?

På samme måte som vi forventer at politikere skal ha høy kunnskap, er det økende forventninger til vanlige folks kunnskap. Frykten for å virke dum eller ikke å kunne underbygge sine meninger med fakta er også en grunn til at mange velger å forbli politisk tause.

Men det må da være lov å ha meninger selv om man ikke er oppdatert på alle partiprogrammer eller Parisavtalen? Selv er jeg en flittig bruker av valgomaten, og synes helt ærlig at det er like skummelt hver år.  Man stempler ikke andre, men også seg selv., – Tenk hvis jeg egentlig mener noe annet enn det min personlighet vil tilsi?

Samtidig er det en “fine line” mellom det å mene mye om noe man ikke vet alt om, og det å prøve å finne en mening i det man vet. Men dessverre mater algoritmene oss med det vi allerede sympatiserer med, som fører til at vi vet mer om de partiene vi holder med, men kanskje desto mindre med de vi ikke holder med. Dette kan også være en god grunn for denne “trangsynheten” i debatten, fordi vi ikke helt vet hva den andre står for, ei heller kan være kritiske til det. Når man forsøker å få et bredt og nyansert bilde av det politiske landskapet er dette en trussel, fordi meninger fort kan bli ekstreme i ekkokammeret.

Hva om jeg har lyst til å endre mening?

Jeg har selv aldri stemt på et parti mer enn to ganger, men det føles som om det er lite rom for folk til å endre sin mening. Noen føler kanskje at de har gått så hardt ut for hva de tror på at det har blitt en del av deres identitet, og det å endre meningene sine gjør at de mister seg selv. Friheten til å kunne endre det man står for på et senere tidspunkt, gjør at mange lar vær å ytre seg svart på hvitt.

Folk har et ekstremt behov for at deres måte å se verden på er den riktige. Hvis folk ikke er enige, er det de andre det er noe feil med. Denne stoltheten av å skulle stå for det man mener skaper et bilde av en person med integritet. Men det å være kapabel til å endre vurderingene sine mistolkes for ofte for å være en svakhet, når det i realiteten er en styrke, for det er jo da vi vokser som mennesker, eller?

Hva om jeg ikke har lyst til å være politisk korrekt?

Det er ikke lenger bare det offentlige rom man får harde svar på at “det kan du ikke mene”. Selv i vennegjenger hender det at folk legger lokk på seg selv og hverandre i frykt for å krenke noen. Politisk korrekthet er bra hvis målet er å forebygge og forhindre diskriminering av utsatte minoritetsgrupper. Når det er sagt, kan det virke som at alle i samfunnet må beskyttes fra seg selv, og hverandre.

Det er ikke noen hemmelighet at veldig mange på venstresiden fører denne sensuren på folk som ytrer sine kritiske syn på saker. Saker som innvandring og likestilling har blitt et minefelt å begi seg utpå fordi det for så mange blir personlig, og krenke-terskelen ligger lavt. Det har blitt viktigere å holde på de politiske verdiene enn å snakke om fakta. Dessverre fører det til at mange lar være å si hva de egentlig mener. Jeg skjønner at flere av de som er politisk korrekte er det med gode intensjoner, men som kanskje ikke ser at det har gått for langt og at det nå virker mot sin hensikt. De er åpne for alle kulturer, kanskje bare ikke sine egne sinte hvite tanter og onkler på bygda.

Hva om jeg ikke har lyst til å bli trakassert og truet?

Det finnes så mange grunner for at folk ikke vil si hva de mener, og trusler og trakassering står høyt oppe på denne listen. Dessverre er det altfor mange sinte og redde mennesker med altfor mye tid som må ha noen å få frustrasjonen og sinnet sitt ut på.

Det sies at hvis du diskuterer med en idiot, så er det to idioter. Det kan jeg si meg delvis enig i, fordi det er vanskelig å snakke fornuft inn i hodet på en som åpenbart bare er der for å provosere, konkurrere og sjokkere. På en annen side må vi – flertallet av lydløse sauer, kunne klare å drepe det jævla trollet sammen.

Ferdig snakka

Hvis vi velger å tie får de med ekstreme holdninger mer spillerom i hverdagen vår. La oss kontre med noen nyanserte meninger hvor man klarer å se en sak fra flere forskjellige sider. Bare fordi du ikke har sterke meninger betyr det ikke at du ikke er en sterk person. Jeg er selv en av de tause og har virkelig brukt lang tid på å reflektere og sette ord på hva jeg egentlig tenker og mener i en røre av alle andres meninger. Jeg utfordrer dere tause i midten til å ta til ordet, av erfaring blir det lettere jo oftere man gjør det. For klarer du å ytre en mening, klarer du vel å ytre to?

 

 

 

Skrevet av
More from Amy Beckmann

De tause i midten – hvorfor er det vanskelig å mene noe?

Journalist: Amy Beckmann 08.02.2019 Du blir dømt hvis du mener det ene...
Les mer