De gamle arrene

Foto: Jenny Kaikumo Jacobsen

Mobbing gir arr som aldri vil forsvinne. Nylig publiserte Dagbladet et innlegg fra en 19-åring som forteller om sine, og jeg måtte tenke på noen andres arr. Mine.

Vonde minner

Jenta skriver blant annet: «Jeg fikk lyst til å snu meg mot gutten som gjorde meg så mye vondt på barneskolen og si ‘se hva alt du sa fikk meg til å gjøre, se de fysiske arrene jeg har, jeg har også arr du aldri vil se eller vite at er der. De siste fire årene har jeg fått angstanfall, vært suicidal, prøvd å ta mitt eget liv to ganger, vært på legevakta og fått sydd armen min etter at jeg kuttet for dypt, ligget våken om natta og grått til jeg sovnet av utmattelse, blitt medisinert, droppet skolen, unngått mennesker, låst meg inne på rommet mitt og nektet å møte noen eller snakke med noen. Du var med på å gjøre det mot meg selv om du ikke er klar over det. Tenk litt på det, ta det med deg videre’.»

Hvordan skal man forhindre mobbing på skoler når de voksne også mobber?

Innlegget minnet meg på en del ting jeg helst ikke liker å tenke på. Fordi det er altfor nært. Fordi jeg har opplevd så mye av det samme. Og jeg synes det er uendelig trist at det er så mange som går gjennom livet og blir utsatt for mobbing. Ungdomsskoleårene var et sant helvete, med både fysisk og psykisk mobbing på jevnlig basis. De færreste av lærerne tok dette seriøst, jeg husker faktisk flere som støttet opp under det – to av dem var grove mobbere selv. Hvordan skal man forhindre mobbing på skoler når de voksne også mobber?

Hva gjøres?

Derfor blir jeg uvel når skoler i dag snakker varmt om arbeidet de gjør for å forhindre mobbing. I følge Opplæringsloven har barn og ungdom rett til et godt skolemiljø uten mobbing. Likevel skjer det. Og mange blir sittende med langvarige ettervirkninger. Forskning viser at skolenes antimobbearbeid ikke er godt nok. I tillegg er jeg livredd for hvordan skoleungdom i dag kan oppføre seg mot hverandre over telefon og sosiale medier. Internett var helt nytt da jeg gikk på ungdomskolen, mobiltelefoner var ikke allemannseie, jeg slapp nok derfor mye da skoledagen endelig var over. Jeg tror ikke det er på samme måte i dag. Det er ikke så veldig lenge siden det var en sak i nyhetene om et barn som tok livet av seg på grunn av mobbing. For hver sak som kommer frem er det antagelig store mørketall, med barn som lider i stillhet og ikke tør å stå fram.

Den dag i dag lurer jeg fremdeles på om de er klar over hva de gjorde mot meg. Jeg tror det, barn vet forskjellen mellom rett og galt.

I mitt tilfelle forsøkte familien å ha dialog med skolen. Lite hjalp. Medelevene fortsatte tralten. Den dag i dag lurer jeg fremdeles på om de er klar over hva de gjorde mot meg. Jeg tror det, barn vet forskjellen mellom rett og galt. Men i motsetning til meg har de nok ikke i dag noe minner av hva de gjorde. Jeg har fremdeles fysiske og psykiske arr fra de tre årene midt på 90-tallet. Riktignok tror jeg at hendelsene har gjort meg sterk. Jeg tåler mye. Men arrene er der, som et minne om veldig vonde sår. Jeg ville ikke unnet min verste fiende de opplevelsene.

More from Jenny Kaikumo Jacobsen

Frivillighetens pris

Lar seg ikke stoppe av LO.
Les mer