Botox i huet og ræva

Jeg trives som 30-åring, og endelig har jeg slått meg til ro med hvem jeg er, hva jeg står for og hva jeg vil med livet mitt. Nå kan jeg velge selv.

Til og med foreldrene mine sier at jeg gammel nok til å ta en avgjørelse, og denne gangen mener de det uten å tilføye påvirkende ord som «men denne mopeden er billigere, da har du mer penger igjen til å spare». Den gangen endte jeg opp med en suzuki FZ i blå og var flau i 4 år.

Jeg får meg ikke selv vekk fra speilet

Allikevel er det en ting som ikke henger sammen. Jeg får meg ikke selv vekk fra speilet. Jeg observerer at jeg ser eldre ut. Ikke så mye i kroppen, men i ansiktet. Det skrumper seg sammen, kinnene mine virker slappe  og pannen er jeg nesten redd for skal falle over øyne mine. Det er en tydelig forandring fra jeg var 25 år, som bare er 5 år siden. Fjeset mitt bærer preg av alderen.

Hvorfor kan det ikke bare være akseptabelt at jeg blir gammel, ikke bare i alderen men i panna også?

Før kunne jeg bare sminke vekk det jeg ikke var fornøyd med. Nå må jeg fylle panna og leppene. Legge inn fillers og kjøre botox der det trengs. Hvorfor kan det ikke bare være akseptabelt at jeg blir gammel, ikke bare i alderen men i panna også?

Det er pent med alderstrekk har jeg hørt. Gamle damer er pene. Men nå er jeg midt i mellom det å være gammel og ung. Denne fasen skal vare i mange år. Skal jeg fortsette med botox til jeg er for gammel for det ? Jeg vil ikke se ut som en 30 åring når jeg er 60 år. Troen på at aktivitet og sunn mat kan holde meg ung trigger mer enn å fortsette med botox, selv om botox tar mindre tid. Her er kanskje ikke det letteste det beste. Jeg innser at jeg må jobbe for utseende, alderen min og ikke minst helsen. Men i prosessen bestemmer jeg meg for å omfavne hver eneste rynke og aldrings-tegn.  Livet går fremover og det gjør fjeset mitt også. Heldigvis.

 

More from Tina Kikut

Botox i huet og ræva

Jeg trives som 30-åring, og endelig har jeg slått meg til ro...
Les mer