Ingen internett#Den følelsen

I lang tid har jeg hatt følelsen av å måtte være på internett konstant. Derfor ønsket jeg 48 timer uten digitale hjelpemidler for å utfordre egen avhengighet. Kunne jeg klare meg uten i to dager?

Her er reglene jeg satt for eksperimentet:

  • Ikke benytte internett.
  • Alltid ha flymodus på mobilen utenfor min egen leilighet. Jeg tillot meg selv å kunne ringe fra egen leilighet for å få “fasttelefon”-feelingen slik det var i gamle dager.
  • Ingen nyheter. Jeg ville kjenne hvordan det var å være uten jaget om å få vite alt i samme sekund som det skjer.
  • Ikke lov med SMS.
  • Vekkerklokken måtte være av den gode gamle analoge sorten.
Langt fra sivilisasjonen

I sommer var jeg i Amazonas i Peru. Der måtte jeg klare meg uten internett i fem dager. Det gikk greit. Ute i jungelen var det så mye spennende å se, lukte og høre at internett ikke ble savnet et sekund. Det kjentes faktisk ut som sansene ble skarpere i løpet av de dagene. Maten smakte mye mer enn hjemme, og lukten av en blomst eksploderte i nesen. En faktor var nok den eksotiske naturen som aktiverte nysgjerrighet og våkenhet. Samtidig ble det ikke like mye mobilbruk som hjemme, og derfor ble sansene utfordret på en annen måte enn ved å bruke mange timer på å se ned i et telefondisplay. Denne erfaringen gav inspirasjon til å ville teste hvordan det ville være å ikke ha tilgang til digitale hjelpemidler i en vanlig hverdag.

Første dag med eksperimentet ble mobilen slått av før redaksjonsmøtet i A3mag. Det var rart å se på alle laptopene rundt bordet, og ikke selv ha tilgang. Et par sniktitt på skjermen til sidemannen måtte til på grunn av en logo som skulle diskuteres. Uten å ha sett den ville det ikke vært mulig å tilføre diskusjonen rundt bordet noe som helst. Det er flaut å si det, men det tok maksimalt tre timer før på en uro meldte seg. Dagen før hadde det kommet forespørseler på mail som trengte svar. Dette kunne fint vente et par dager. Likevel gav det en følelse av stress.

Ro og uro samtidig

Det var like før en papiravis ble kjøpt, men ved synet av bladstativet og forsiden av avisene ombestemte jeg meg. Facebook og andre nyhetsformidlere tjener på at siste nytt alltid må slukes i sekundet det skjer. Dermed var det en verdi for dette eksperimentet å stenge alt av nyheter ute. Det betød også at TV var utelukket. Denne hangen etter å få ut nyheter først har uansett ført til at de mange medier tar flere kompromisser når det kommer til kvalitet. Så store deler av tiden ved viktige hendelser, går uansett med til å lese journalistikk som er spekulasjoner eller innholder faktafeil.

Tilbake i stua kom en ro på grunn av en tilstedeværelse her og nå. Noen sider av en bok ble til og med lest. Vanligvis er det umulig i hektiske perioder slik som jeg var inne i. Likevel var denne roen flyktig. Den ble forstyrret så av tanken på hva jeg gikk glipp av på nett. I tillegg måtte stillheten i leiligheten lyttes til uten tilgang til Spotify og podkaster. Noe av forstyrrelsen ble til ved å se notifications på mobilen. Noen ville ha svar på meldinger de hadde sendt. På kvelden slo jeg på min antikke vekkeklokke. En app på mobilen måler vanligvis søvnen min. Denne måtte jeg selvfølgelig være uten.

 

På nippet til å google

Den store forskjellen på dag en og to var at det var avtaler på timeplanen andre dag. Før en lunsjavtale med en kamerat ble mobilen slått av da jeg forlot leiligheten. Dermed var det ingen mulighet for ham til å gi beskjed om han var forsinket. Han jeg skulle møte er med og driver Kulturhuset. Så det ville ikke være noe problem om han ikke var der siden mange der nok ville ha kontroll på hvor han befant seg. Likevel ville de vel lure på hvorfor jeg ikke bare ringte ham. Søsteren min fortalte en gang at hun noen ganger spør folk om klokka selv om hun vet hva den er. Bare fordi det er hyggelig å komme i prat med folk. Det kan jeg kun gjøre i krisetilfeller. Det er noe som har endret seg. Før måtte folk spørre om veien, om klokka og andre saker. Hvor mange menneskelige relasjoner har startet sånn ved et tilfeldig møte, og hvor mange slike møter blir ikke til nå, på grunn av at man ikke trenger å prate sammen?

Her kommer vi til nok en sak jeg er ambivalent til når det kommer til mobilen. GPS-en har endret alt når det kommer til å finne frem. Spesielt nye steder, som Buenos Aires, byen som ble besøkt under samme tur som jeg dro til Amazonas på. Tidligere har jeg ikke stolt på stedsansen min, men nå kan jeg trave rett ut i en ukjent og gigantisk by. Samtidig sørger dette for at jeg alltid har med mobilen, og at det alltid er noen som overvåker hvor jeg er. Overvåkningssamfunnets klamme hånd har et grep på grunn av den til tider dårlige analoge stedsansen.

Digitalt savn minst rundt mennesker

Etter lunsjen var det på tide å dra videre til foto-session med A3mag. Vi skulle ta bilde av hele redaksjonen før lansering. Denne gangen ble også stress skapt i forkant med tanken på om det var gjort noen endringer i avtalen som ikke var mulige å sjekke. Det gikk fint denne gangen også. Stig, som fotografen vår også heter, vinket gjennom vinduet da jeg ankom rett adresse. Det var morsomt å ta bilder i studio, og vi hadde bestemt oss for å gjøre en hyggelig kveld ut av det ved å dra videre til Kulturhuset. I timene med gjengen fra A3mag savnet jeg ikke de digitale hjelpemidlene mine. Da var jeg omgitt av fine folk, og hadde ikke behovet for å sjekke hva som skjedd på internett.

Det er det behovet Facebook og andre medier dekker for meg. Et behov for å være i nærheten av folk uten å være det. Snapchat og Facebook er som nevnt de kommunikasjonsmidlene som gir denne effekten mest for meg. Folk er de jeg har kontakt med til daglig. Spotify er kanskje det eneste mediet som dekker et annet behov. Avhengigheten av å ha den enorme mengden låter som tilbys tilgjengelig hele tiden.

 

 

Små oppdatering som ikke merkes

Selve oppgaven klarte jeg faktisk ikke å gjennomføre. Etter spillkvelden var klokken over tolv da jeg ankom leiligheten. Facebook-abstinensen var så stor at jeg tenkte at det nå var ny dag og derfor kunne sjekke hva som hadde skjedd på nett igjen. Notification-ene på mobilen lyste fortsatt på displayet. En kake skulle bestilles til lanseringsfesten vår i A3mag. Ei venninne og jeg hadde hatt en spennende chat med om hvilken festival vi skulle velge til sommeren, og der var jeg også klar over at det var kommet et svar. Men avtalen var 48 timer uten hjelpemidler. Det manglet det flere timer på. Innloggingen skjedde bortimot på instinkt, før en flau følelse kom, da jeg et par minutter senere innså tabben.

Dette har virkelig gitt en vekker på hvor avhengig jeg er av digitale hjelpemidler. Ikke mer enn mange andre, men det er opp til hver enkelt individuelt å finne ut hva som er for mye og for lite. Stort sett alt av mottatte meldinger kunne ventet i 48 timer. Det er bare det, som jeg har vært inne på, at Facebook, Snapchat og andre gigantfirmaer tjener på å vi brukere tror at vi må svare i samme sekund, og vite alt akkurat da det skjer. De kommer også hele tiden med små endringer via oppdateringer som skal skape mer avhengighet. Da Apple var elskverdige og la til en helseapp med skritteller markedsførte de det som at de var opptatt av helse. Ingen nevnte at mobilen da måtte være med hele tiden for å få antall skritt over en dag presis. Før måtte man slå på notifications fra sosiale medier for at de skulle synes i displayet på mobilen. Nå blir de automatisk slått på. Små oppdateringer som skal øke bruken av mobilen. Men den følelsen av å måtte være på nett hele tiden stemmer ikke med hva som i virkeligheten er nødvendig slik jeg ser det.

 

More from Stig Mass Andersen

Religiøse kjønnsnormer

A3mag.no tok en prat med to unge muslimer for å forstå mer...
Les mer