Adjø flinke pike!

Illustrasjon: Nazash Ahmad

Hvordan bli kvitt et problem når det dyrkes?

Fortsatt tyr mange til beskrivelsen ‘Flink Pike’ når de skal beskrive det de mener er en blanding av: kvinne/perfeksjonist/ambisiøs/på-vei—til-å-jobbe-seg-ihjel.

Er det i mangel av et bedre beskrivende ord at de velger dette uttrykket, eller er det fordi noen faktisk finner det nyttig? Uavhengig av grunnen – det faktum at noen fortsatt bruker begrepet i 2017 synes heller å være et symptom på mangel kritisk tenking over hva begrepet innebærer. Lite kritisk tenking av hva effekten av et slikt kjæledeggeord kan være med å bygge under, fremfor å rive ned det problemet ordet i første rekke ønsket å avdekke. Det har endt opp som et kjedelig paradoks, men det er kanskje ikke så rart når noe tas i munnen så ukritisk over lengre tid. Hvordan skal man kunne gå vekk fra et nesten sykelig presteringsbehov når begrepene tilknyttet dem ender opp som selvbedragersk selvinnsikt?

Hjelper det eventuelt menneskene som havner under denne beskrivelsen? Og hva med Norges menn? Har ikke de lov til å være slitne etter all den tunge prestasjonen de tross alt også bedriver? Vi gjør rett og slett en bjørnetjeneste ved å tilegne personen som er i ferd med å jobbe seg i hjel med et begrep som heller gjør det akseptabelt, og nesten litt fint, å være overarbeidet. Det skaper en unnskyldning man småstolt kan gjemme seg bak – ‘overarbeidet’ blir forvandlet til ‘engasjert’, og ‘sliten’ blir forvandlet til ‘uendelig pågangsmot’. Hvorfor ble det slik at vi måtte finne et ord som pakker inn kvaliteten som tilsier at man ikke klarer å sette grenser for seg selv hverken i jobbsammenheng eller privatliv? Å være ambisiøs, engasjert og arbeidsom er gode kvaliteter! Dersom man klarer å håndtere de.

Klarer man ikke det, er man ikke mislykket, men man er heller ikke en stakkars liten ‘flink pike’.

More from Marthe Aspelund

Gladgris

Det er mange av oss. Kjøtteterne som ikke ønsker å droppe kjøtt...
Les mer